Forum

Marked


Dagen i dag

23. januar 1879

Britiske soldater klarte å holde stand mot zuluene ved Rorke's Drift under Zulukrigen. Forsvaret av Rorke's... Les mer ...

Dagen i går

22. januar 1879

Slaget ved Isandlwana


23. januar 1879

Forsvaret av Rorke's Drift
Britiske soldater klarte å holde stand mot zuluene ved Rorke's Drift under Zulukrigen. Forsvaret av Rorke's Drift begynte kl. halv fem dagen før, og var forlengelsen av det britiske nederlaget ved Isandlwana tidligere samme dag.

Da rundt 3-4000 zuluer som hadde dannet reserven ved Isandlwana gikk til angrep på Rorke's Drift, var det kun rundt 150 britiske soldater i forlegningen og rundt 50 av dem var pasienter ved feltsykehuset. Likevel klarte de å holde stand i det over elleve timer lange slaget. Zuluene ble slått tilbake med presis skyting fra Martini-Henry-rifler som startet på ca. 400 meters avstand, og da de prøvde å komme seg over barrikadene ble de møtt med bajonetter. Likevel klarte zuluene å bryte gjennom seks ganger uten at britene ble nedkjempet.

Da forsterkningene endelig dukket opp om morgenen på denne dagen i 1879, var allerede de siste zuluene forsvunnet. Kun 17 briter døde ved Rorke's Drift mens zuluene mistet mellom 300 og 600. Etter slaget ved Rorke's Drift ble det delt ut hele 11 Victoria Cross-medaljer som er den høyeste militærutmerkelsen i Storbritannia. Dette er det høyeste antall Victoria Cross-medaljer som er utdelt til ett enkelt regiment for en enkelt trefning. Seieren ved Rorke's Drift bidro til å ta deler av oppmerksomheten bort fra nederlaget ved Isandlwana.

22. januar 1879


Slaget ved Isandlwana
858 britiske soldater og 471 afrikanske allierte ble drept av zulukrigere i slaget ved Isandlwana i nåværende Sør-Afrika. Slaget ved Isandlwana var den første store trefningen under zulukrigen mellom Zuluriket og Det britiske imperiet. En zulustyrke bestående av rundt 20 000 mann, for det meste utstyrt med spyd og skjold, men også noen gamle munnladningsgeværer, utslettet en kombinert britisk-afrikansk styrke, utstyrt med moderne Martini-Henry-geværer og artilleri. Bare omtrent 50 europeere kom seg unna, sammen med noen hundre afrikanere.

Under slaget dannet zulukrigerne en linje på over 3 kilometer med ca. en meters avstand mellom hver mann. Den velorganiserte og disiplinerte slagformasjonen zuluene brukte kan minne om hornene på en bøffel; massiv i front med to horn på begge sider som lukket seg om fienden. De som var i front gikk hardt på, mens krigerne på begge flankene snek seg sakte innpå fienden.

Slaget ved Isandlawna var britenes verste nederlag i en kolonikrig mot innfødte styrker. Nederlaget førte til at britene kom til å føre en mer aggressiv politikk i zulukrigen, og ødela kong Cetshwayo kaMpandes håp om fredsforhandlinger.


Chat

Offline

Ingen påloggede.

    (Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)


    Uthevet artikkel

      Lag din egen skytereim

    • Lag din egen skytereim

      Av og til har du kanskje merket at du savner en reim til våpenet ditt. Reimer trenger ikke være vanskelige å lage. Den norske hæren brukte en reim på både kammerladerne og Remington-geværene som var laget av lær i sin helhet. Du trenger med andre ord ingen spenner. Etter å ha lest denne artikkelen skal du være i stand til å lage din egen skytereim, ved hjelp av enkle hjelpemidler.

    De vanligste våpensystemene

    Kategori: Diverse
    Publisert: 8. november 2007 av Øyvind Flatnes.
    Redigert: 13. november 2007.
    Antall visninger: 8975

    Flint- og perkusjonslåsene er de mest brukte antenningssystemene som blir brukt på dagens svartkruttvåpen. Andre systemer, som luntelås, snapplås og hjullås, blir også brukt, men i mer begrenset grad. Dersom du er interessert i en grundigere innføring i bruken av de forskjellige antennelsessystemene, så kan du lese kapittel 1 og 4 i Vakre våpen - svart krutt.

    Luntelåsen

    Luntelås

    12 lødig luntelåsgevær fra 1600-tallet.
    Geværet befinner seg på Forsvarsmuseet på
    Akershus festning.

    Luntevåpen blir ofte kalt «hyssingbørser» på dagens svartkruttskytebaner. Luntelåsen var den første brukbare låsen som ble brukt på svartkruttvåpen. Den var vanlig allerede i senmiddelalderen, og ble brukt fram til den ble avløst av hjul-, snapp,- og flintlåsen på slutten av 1600-tallet. Under bruk måtte skytteren først antenne en lunte, som ble holdt fast i kjevene til en hane. Når skytteren trakk av ble hanen med den glødende lunta sluppet ned mot en fengpanne som var fylt med krutt. En tennkanal i løpet, rett ovenfor panna, sørget for at flammene fra fengkruttet nådde inn i hovedladningen.

    Det sier seg selv at dette var et tungvint system. Siden skytteren måtte tenne lunta på forhånd, og var luntelåsen lite praktisk både på slagmarken og på jakt. På grunn av at lunta lett sloknet var luntelåsen tilnærmet ubrukelig som kavalerivåpen

    Hjullåsen

    Hjullås

    Hjullås.

    Hjullåsen ble sannsynligvis oppfunnet på begynnelsen av 1500-tallet, og den var på de fleste måter en klar forbedring sammenlignet med luntelåsen. Mekanismen kan sammenlignes med en moderne sigarettenner. Mellom kjevene i hanen ble det skrudd fast et stykke svovelkis. «Hjulet» besto av et serratert stålhjul, som stakk opp fra en fengpanne. Før skuddet måtte skytteren trekke opp dette hjulet ved hjelp av en nøkkel, og krutt ble lagt på fengpanna. Deretter ble hanen presset ned mot stålhjulet. Når skytteren trakk i avtrekkeren snurret hjulet rundt, og kontakten med svolvelkiset førte til at det oppsto gnister. Dette antente fengruttet, og skuddet gikk av.

    Hjulåsen besto av mange deler, og var derfor dyr. I tillegg gikk den lett i stykker. Likevel, hjullåsen var et populært kavalerivåpen, og ble derfor ofte brukt på pistoler.

    Flintlåsen

    Flintlås

    Replika flintlåsrifle.

    perkusjonslås

    Perkusjonslås fra en Model
    1861 Springfield riflemuskett.
    Legg merke til tennhetta
    på pistongen.

    Flintlåsen ble vanlig i bruk fra ca. midten av 1600-tallet. Flintlåsens forgjenger, flintsnapplåsen, ble oppfunnet rundt 1550. Den er nokså lik flintlåsen når det gjelder funksjon. Utover på 1600-tallet erstattet flintlåsen sakte men sikkert hjul- og snapplåsen.

    Flintlåsen hadde en flintstein mellom kjevene. Over panna var det montert et ildstål, som også fungerte som lokk for fengpanna. Når hanen med stor kraft traff stålet, oppsto et gnistregn som antente fengkrutt og hovedladning. Flintlåsen var i vanlig bruk fram til 1840-tallet.

    Perkusjonslåsen

    Oppfinnelsen av perkusjonslåsen tilskrives oftest skotten Alexander Forsyth, som tok patent på låsen i 1805. På perkusjonslåsen er hanen er formet som en hammer. En kobbertennhette settes på en pistong, eller nippel. Pistongen har en tennkanal som har forbindelse med kruttet. Når skuddet går slår hanen ned på tennhetten og antenner kruttet. Perkusjonslåsen var en stor forbedring sammenlignet med flintlåsen. Nå kunne skytteren skyte i dårlig vær, han slapp å få flammer opp i ansiktet, og tiden det tok å antenne ladningen ble forkortet. Perkusjonsperioden varte ikke lenge, og allerede på 1860-tallet ble det vanlig med messingpatroner, slik vi kjenner dem i dag.

    Enhetspatronen

    En enhetspatron består av de tre hovedkomponentene som trengs for å avfyre et våpen: tennsats, krutt og kule. De første enhetspatronene var papirpatroner, som ble brukt i blant annet preussiske Dreyse-rifler og Chassepot-rifler. Senere ble det vanligere å lage kobber- og messinghylser. Denne ammunisjonen er relativt lik den rifle- og håndvåpenammunisjonen som benyttes i moderne våpen.

    Det ble brukt en rekke forskjellige våpensystemer som ble ladet med svartkruttenhetspatroner. I Norge ble det benyttet Lundsgeværer, Landmarkgeværer, Remington rolling block-geværer, Jarmann-geværer, Lefacheux-revolvere og Nagant-revolvere.