Forum

Marked


Dagen i dag

23. januar 1879

Britiske soldater klarte å holde stand mot zuluene ved Rorke's Drift under Zulukrigen. Forsvaret av Rorke's... Les mer ...

Dagen i går

22. januar 1879

Slaget ved Isandlwana


23. januar 1879

Forsvaret av Rorke's Drift
Britiske soldater klarte å holde stand mot zuluene ved Rorke's Drift under Zulukrigen. Forsvaret av Rorke's Drift begynte kl. halv fem dagen før, og var forlengelsen av det britiske nederlaget ved Isandlwana tidligere samme dag.

Da rundt 3-4000 zuluer som hadde dannet reserven ved Isandlwana gikk til angrep på Rorke's Drift, var det kun rundt 150 britiske soldater i forlegningen og rundt 50 av dem var pasienter ved feltsykehuset. Likevel klarte de å holde stand i det over elleve timer lange slaget. Zuluene ble slått tilbake med presis skyting fra Martini-Henry-rifler som startet på ca. 400 meters avstand, og da de prøvde å komme seg over barrikadene ble de møtt med bajonetter. Likevel klarte zuluene å bryte gjennom seks ganger uten at britene ble nedkjempet.

Da forsterkningene endelig dukket opp om morgenen på denne dagen i 1879, var allerede de siste zuluene forsvunnet. Kun 17 briter døde ved Rorke's Drift mens zuluene mistet mellom 300 og 600. Etter slaget ved Rorke's Drift ble det delt ut hele 11 Victoria Cross-medaljer som er den høyeste militærutmerkelsen i Storbritannia. Dette er det høyeste antall Victoria Cross-medaljer som er utdelt til ett enkelt regiment for en enkelt trefning. Seieren ved Rorke's Drift bidro til å ta deler av oppmerksomheten bort fra nederlaget ved Isandlwana.

22. januar 1879


Slaget ved Isandlwana
858 britiske soldater og 471 afrikanske allierte ble drept av zulukrigere i slaget ved Isandlwana i nåværende Sør-Afrika. Slaget ved Isandlwana var den første store trefningen under zulukrigen mellom Zuluriket og Det britiske imperiet. En zulustyrke bestående av rundt 20 000 mann, for det meste utstyrt med spyd og skjold, men også noen gamle munnladningsgeværer, utslettet en kombinert britisk-afrikansk styrke, utstyrt med moderne Martini-Henry-geværer og artilleri. Bare omtrent 50 europeere kom seg unna, sammen med noen hundre afrikanere.

Under slaget dannet zulukrigerne en linje på over 3 kilometer med ca. en meters avstand mellom hver mann. Den velorganiserte og disiplinerte slagformasjonen zuluene brukte kan minne om hornene på en bøffel; massiv i front med to horn på begge sider som lukket seg om fienden. De som var i front gikk hardt på, mens krigerne på begge flankene snek seg sakte innpå fienden.

Slaget ved Isandlawna var britenes verste nederlag i en kolonikrig mot innfødte styrker. Nederlaget førte til at britene kom til å føre en mer aggressiv politikk i zulukrigen, og ødela kong Cetshwayo kaMpandes håp om fredsforhandlinger.


Chat

Offline

Ingen påloggede.

    (Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)


    Uthevet artikkel

      18 lødig kammerlader

    • 18 lødig kammerlader

      På midten av 1800-tallet var den norske Hæren og Marinen oppsatt med et etter datidens mål, svært moderne våpen. I denne artikkelen kan du lese om den gamle norske kammerladeren. Du får vite litt om historien bak, men også hvordan kammerladeren fungerer i praktisk bruk.

    Jo Gjende og hans rifler

    Kategori: Jakt
    Publisert: 2003.
    Redigert: 28. november 2010.
    Antall visninger: 9409

    Jo Gjende, ca. 1850

    Jo Gjende, ca. 1850.

    Fjellmannen Jo Tjøstolsson Kleppe (1794–1884), også kalt Jo Gjende, er kjent som en reinsjeger av rang. Han var eneboer størstedelen av livet, og levde et ensomt liv i bua si ved Gjendeosen i Jotunheimen. Tiden brukte han til å jakte og lese bøker av opplysningstidens filosofer som Voltaire og Volney. Han var kjent som en spesiell mann og en dyktig rifleskytter som skal ha nedlagt rundt 500–600 rein.

    Jo felte sin første rein i 1812, da han var 18 år gammel. Geværene som fantes i området rundt Jotunheimen på denne tiden var alle laget av utenombygds børsesmeder. Mange av dem var våpen som var bygget på deler fra gamle infanterimusketter fra Kristian 4s (1577–1648) tid. De eldste delene fra disse geværene må ha vært godt og vel 150 år gamle allerede det året Jo ble født.

    Østerdalsrifler

    De geværene Jo likte best var «østerdølsriflene» som var laget av børsemakeren Engebret Engebretsson, som en antar levde mellom 1680 og 1760. Disse hadde de typiske norske kassepipene som kjennetegnes ved at de var kvadratiske i bakkant men som gikk over til et åttekantet snitt lenger framme. Både kaliberet og børsetypen passet Jo best, og han sa støtt at han ikke hadde truffet på rifler som var så gode som disse. De fleste østerdalsriflene hadde jernpiper, men noen få hadde stålpiper som var mer slitesterke. Men, alt er relativt – datidens stål er vel nærmere det vi kaller jern i dag. Dette var også rifler som begynte å bli gamle, og de var vanskelige å få tak i hvis de skulle være i brukbar god stand. Etter hvert som løpet ble slitt ble de boret opp og riflet opp på ny. Det førte til at kaliberet ble vel grovt med tiden.

    Rifling av pipene

    Omkring 1845 kom det en regimentssmed til bygds. Denne smeden kunne bore ut riflepiper i stål, og han hadde godt rykte på seg. Jo fikk laget seg en kort og en lang kassepipe av denne smeden. Deretter gikk han fra den ene børsesmeden til den andre for å få riflet pipene. Etter hvert lærte han seg kunsten å rifle løpene sine selv, og etter det var det ingen andre som fikk rifle hans piper. I begynnelsen fikk han det ikke helt til, og han riflet og skjøt, riflet og skjøt, men han ga seg aldri før han hadde fått riflene til å gå godt. Selv om det var få som hadde tro på ham fikk han likevel riflene sine så presise at de kunne sette kule på kule i samme hullet på blinken. Det var ikke på langt nær alle riflene som var like gode. Noen var det ikke «drep» i, andre var ustabile og slengte et skudd her og et skudd der, mens andre igjen hadde for kort rekkevidde. Disse var det bare å kvitte seg med. En mesterskytter som Jo Gjende ville ikke vite av det minste lyte ved riflene sine.

    Storskytteren

    Jo hadde rykte på seg for å være en dyktig skytter, men så fortelles det også at det ikke gikk en dag uten at han skjøt et skudd eller to med ett eller flere av geværene sine. Han vant også de fleste av skytekonkurransene han deltok i. I 1860 ble det stiftet et skytterlag i Vågå, og Jo ble overtalt til å stille på premieskytingen. Han tok ikke uventet førsteplassen og vant en flott Kongsbergrifle.

    Han brukte det meste av det han tjente på krutt og bly. Han tjente ikke all verden på jaktingen, og de meste av pengene hadde han tjent som ung da han i noen år reiste rundt omkring som fekar. Brukte han ikke pengene på bly så kjøpte han seg nye børser, som han enten solgte eller byttet bort når han var lei av dem.

    Riflene Jo laget seg av de to stålpipeemnene mente han at det ikke fantes maken til i hele Norge. Dette var reinsrifler av ypperste kvalitet. Den lange var utstyrt med en fint gravert flintlås. Jo var allerede begynt å aldres da han fikk disse riflene, men han mente at dersom han hadde hatt denne rifla da ha var på sitt mest aktive som reinsjeger så kunne det spart han for mye strev. Ble holdet for langt så gjorde ikke det noe. Denne rifla kunne han helle i to kruttmål med krutt uten at presisjonen ble dårligere. Med andre ord gikk børsa godt med harde ladninger.

    Skeptisk til perkusjonslåsen

    Jo Gjende med venner

    Jo Gjende med venner.

    For Jo Gjende var det bare flintlåsen som var dugende. En engelskmann forærte ham en gang en dyr perkusjonslås som var fint gravert, og denne satte Jo på en av børsene sine – mest for å være høflig. Første gang han skulle prøve låsen så klikket den. Da ble Jo så sint at han resolutt skrudde låsen av, g den endte like etter endte sine dager på bunnen av et fjellvann.

    På sine eldre dager fordømte han perkusjonslåsen ned i svarteste avgrunnen: «Nei, de er Fan sjøl te Laas!» skal han ha sagt. Presisjon var det ikke mulig å få med «knallåsbørser» heller, mente den gamle stabeisen. Låsen antente kruttet så hurtig at det jaggu var nesten som om kula skulle sprette ut løpet. Teorien til Jo var at dersom det ikke fikk slippe ut en liten dunst med kruttgass ut fenghullet, så gikk heller ikke kula stødig. Bakladningsgeværer med spisskule var han heller ikke overvettes begeistret for. Det ble skutt på for langt hold med dem, mente han, noe som bare sørget for å skadeskyte og skremme reinen. Kulebanen var altfor krum med de tunge spisskulene – det måtte jo alle skjønne. Dersom det var kammerladere han siktet til så hadde han nok selv sett hvor krum kulebanen var. Det skulle ikke mer til enn en aldri så liten feilbedømming av avstanden før det ble bomskudd.

    Den store reinsjegeren ble en gammel mann. Han var sprek til det siste og fulgte ivrig med på de dramatiske hendelsene i norsk politikk på denne tiden. Særlig interessert i politikk var han ikke før vetostriden og riksrettsaken mot høyreregjeringen til Selmer i 1883. Dette var begivenheter som ledet mot unionsoppløsningen med Sverige. Jo var venstremann og han holdt Johan Sverdrup for å være den gildeste mannen Norge hadde hatt etter 1814. En annen av kampsakene hans var religion. Han holdt bibelen for å være eventyr og oppspinn og hatet alt som hadde med prester og presteskap å gjøre. Jo Gjende døde i 1884, 90 år gammel.

    Denne artikkelen ble første gang publisert i Muskedunderen nr. 3 2003.

    Litteratur

    • Kleiven, Ivar. I gamle Daagaa: Forteljingo og Bygda-Minne fraa Vaagaa, Aschehoug, 1908.
    • Hohle, Per. Storjegere, Gyldendal, 1965.