Forum

Marked


Dagen i dag

28. februar 1836

Forsvarerne av det beleirede fortet Alamo i Texas ble utsatt for et kraftig bomardement fra mexicanske... Les mer ...

Dagen i går

27. februar 1884

Jo Gjende døde


28. februar 1836

Alamo ble utsatt for kraftig bombardement
Forsvarerne av det beleirede fortet Alamo i Texas ble utsatt for et kraftig bomardement fra mexicanske artilleribatterier. I dagene i forveien hadde mexicanerne jobbet med å forbedre artilleristillingene og begynt å grave løpegraver som omringet den gamle misjonsstasjonen. Nå åpnet de opp med alt de hadde.

Været var også blitt merkbart dårligere. En kaldfront fra nord gjorde at temperaturene sank og nordavinden bragte med seg iskaldt regn. Moralen inni Alamo var derimot høy. Ifølge Suzannah Dickinson, som var konen til en av forsvarerne, tok Davy Crockett (bildet) fram fela si og utfordret John McGregor, en skotte med sekkepipe, til en durabelig musikalsk duell.

Mexicanerne fikk informasjon om at 200 texanske forsterkninger var på vei fra Goliad til Alamo. Dette var sannsynligvis Fannins unnsetningsstyrke som aldri nådde fram. Den mexicanske presidenten og generalen Antonio López de Santa Anna fikk stadig forsterkninger og begynte også å sende patruljer til nærliggende rancher som så etter mat og forsyninger. Mexicanerne klarte å kutte Alamo-garnisonens tilgang til San Antonio-elven, og dermed var deres viktigste kilde til vann borte.

27. februar 1884


Jo Gjende døde
Fjellmannen Jo Tjøstolsson Kleppe (1794–1884), også kalt Jo Gjende, døde. Gjende var kjent som en storskytter og reinsjeger av rang. Han var eneboer størstedelen av livet, og levde et ensomt liv i bua si ved Gjendeosen i Jotunheimen. Tiden brukte han til å jakte og lese bøker av opplysningstidens filosofer som Voltaire og Volney. Han var kjent som en spesiell mann og en dyktig rifleskytter som skal ha nedlagt rundt 500–600 rein.

Jo felte sin første rein i 1812, da han var 18 år gammel. Geværene som fantes i området rundt Jotunheimen på denne tiden var alle laget av utenombygds børsesmeder. Mange av dem var våpen som var bygget på deler fra gamle infanterimusketter fra Kristian 4s (1577–1648) tid. De eldste delene fra disse geværene må ha vært godt og vel 150 år gamle allerede det året Jo ble født.

Han brukte det meste av det han tjente på krutt og bly. Han tjente ikke all verden på jaktingen, og de meste av pengene hadde han tjent som ung da han i noen år reiste rundt omkring som fekar. Brukte han ikke pengene på bly så kjøpte han seg nye børser, som han enten solgte eller byttet bort når han var lei av dem. Les mer om Jo Gjende.


Chat

Online

1 bruker pålogget:

  • 35 VRM

(Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)


Uthevet artikkel

    Laging av egne blyhagl

  • Laging av egne blyhagl

    Blyhagl er nå forbudt å bruke både på jakt og til baneskyting. Da denne artikkelen ble skrevet var blyhagl fremdeles lovlig. Artikkelen er fremdeles relevant, for skyttere som er tilknyttet Norsk svartkruttunion har dispensjon til å bruke blyhagl på bane. Du trenger heller ikke bruke bly når du lager hagl, du kan like gjerne bruke vismut. Denne artikkelen forteller deg hvordan du kan lage dine egne hagl.

Skyting «Over the Log»

Kategori: Diverse
Publisert: 3. desember 2010 av Øyvind Flatnes.
Antall visninger: 2920

Skivene

Øverst: «Spotteren» er plassert over hovedblinkens sentrum.
Det siktets på den svarte firkanten.

Nederst: Hovedblinken etter endt skyting.

I gamle dager var ofte konkurransereglene for svartkruttskyting vesensforskjellige fra det de er i dag. Boka Sketches and Eccentricities of Col. David Crockett of West Tennessee fra 1834 beskriver en skytekonkurranse fra 1831 der Davy Crockett deltok.

Det ble skutt på to avstander: 40 yards (36,5 meter) på frihånd og på 60 yards (55 meter) med støtte. Det ble brukt rifler og rundkuler som var svøpt i fettlapper av bomull. Etter hvert skudd ble det dratt en pussefille gjennom løpet for å tørke bort kruttslam. De som tviler på at det ble pusset for hvert skudd i gamle dager kan altså se at det faktisk ble gjort når det virkelig skulle skytes presist. Blinken sørget hver skytter for å ha med seg selv. Denne besto av en planke som var brent svart med en liten hvit papirbit som en skulle sikte på.

I dag har denne skyteformen tatt seg opp igjen i USA. Over dammen kalles det «chunk gun» eller «over the log-skyting. «Chunk» og «log» kommer av at det ofte ble brukt en kubbe som støtte for riflene. Slike matcher er spesielt populære i hillbillyområdene i sørstatene. Her døde aldri skyting med munnladningsrifler ut, slik den gjorde i de fleste andre deler av verden.

Konkurransene starter med at skytteren skyter seg inn med en øvelsesblink eller en «spotter» som den kalles. Det blir skutt flere skudd på blinken til en god samling er oppnådd. Ideelt sett skal blinken kun bestå av en tett samling på størrelse med kulas kaliber. Denne blinken blir brukt som guide under hovedskytingen. Spotteren blir lagt over blinken, med hullet i samlingen akkurat midt i sentrum av den tellende blinken. Det er uviktig hvor på øvelsesblinken samlingen sitter: om den er høy eller lav eller til siden betyr ingenting. Under skytingen siktes det på spotteren som nå er limt over den nye. Intensjonen er å skyte de tellende skuddene i samme hullet som på øvelsesblinken. Når spotteren tas bort skal skuddene sitte midt i den tellende blinken. Det er forresten enklere sagt enn gjort. Både vind og lys kan ha forandret seg i tiden fra spotteren ble skutt. Det er forbudt å flytte på spotteren under konkurransen, og siktene på riflene er faste. Ofte skytes det bare ett skudd om gangen i ti omganger, men også opp til tre eller flere skudd om gangen over færre omganger.

Skivene inneholder ikke ringer med poeng slik vi er vant til, men består av en rund svart skive med et markert senter. Vinneren er den som har kortest avstand fra sentrum av samlingen sin og inn til senter av blinken.

Dette er en morsom skyteform som med hell kan prøves under trening eller for moro skyld på klubbstevner. Det er ikke så lett som det kanskje kan virke!

Denne artikkelen ble første gang publisert i Muskedunderen nr. 3 2003.