Forum

Marked


Dagen i dag

23. januar 1879

Britiske soldater klarte å holde stand mot zuluene ved Rorke's Drift under Zulukrigen. Forsvaret av Rorke's... Les mer ...

Dagen i går

22. januar 1879

Slaget ved Isandlwana


23. januar 1879

Forsvaret av Rorke's Drift
Britiske soldater klarte å holde stand mot zuluene ved Rorke's Drift under Zulukrigen. Forsvaret av Rorke's Drift begynte kl. halv fem dagen før, og var forlengelsen av det britiske nederlaget ved Isandlwana tidligere samme dag.

Da rundt 3-4000 zuluer som hadde dannet reserven ved Isandlwana gikk til angrep på Rorke's Drift, var det kun rundt 150 britiske soldater i forlegningen og rundt 50 av dem var pasienter ved feltsykehuset. Likevel klarte de å holde stand i det over elleve timer lange slaget. Zuluene ble slått tilbake med presis skyting fra Martini-Henry-rifler som startet på ca. 400 meters avstand, og da de prøvde å komme seg over barrikadene ble de møtt med bajonetter. Likevel klarte zuluene å bryte gjennom seks ganger uten at britene ble nedkjempet.

Da forsterkningene endelig dukket opp om morgenen på denne dagen i 1879, var allerede de siste zuluene forsvunnet. Kun 17 briter døde ved Rorke's Drift mens zuluene mistet mellom 300 og 600. Etter slaget ved Rorke's Drift ble det delt ut hele 11 Victoria Cross-medaljer som er den høyeste militærutmerkelsen i Storbritannia. Dette er det høyeste antall Victoria Cross-medaljer som er utdelt til ett enkelt regiment for en enkelt trefning. Seieren ved Rorke's Drift bidro til å ta deler av oppmerksomheten bort fra nederlaget ved Isandlwana.

22. januar 1879


Slaget ved Isandlwana
858 britiske soldater og 471 afrikanske allierte ble drept av zulukrigere i slaget ved Isandlwana i nåværende Sør-Afrika. Slaget ved Isandlwana var den første store trefningen under zulukrigen mellom Zuluriket og Det britiske imperiet. En zulustyrke bestående av rundt 20 000 mann, for det meste utstyrt med spyd og skjold, men også noen gamle munnladningsgeværer, utslettet en kombinert britisk-afrikansk styrke, utstyrt med moderne Martini-Henry-geværer og artilleri. Bare omtrent 50 europeere kom seg unna, sammen med noen hundre afrikanere.

Under slaget dannet zulukrigerne en linje på over 3 kilometer med ca. en meters avstand mellom hver mann. Den velorganiserte og disiplinerte slagformasjonen zuluene brukte kan minne om hornene på en bøffel; massiv i front med to horn på begge sider som lukket seg om fienden. De som var i front gikk hardt på, mens krigerne på begge flankene snek seg sakte innpå fienden.

Slaget ved Isandlawna var britenes verste nederlag i en kolonikrig mot innfødte styrker. Nederlaget førte til at britene kom til å føre en mer aggressiv politikk i zulukrigen, og ødela kong Cetshwayo kaMpandes håp om fredsforhandlinger.


Chat

Offline

Ingen påloggede.

    (Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)


    Uthevet artikkel

      4 linjers kammerlader

    • 4 linjers kammerlader

      I 1860 ble den 18 lødige kammerladeren forbedret, og det resulterte i en lettere og smekrere kammerlader. Den nye kammerladeren hadde 4 linjers kaliber, og ble approbert i 1860. Fra 1867 ble de omgjort til å skyte metallpatron. Les historien om M/1860-kammerladerne her.

    Hurtigskytende svartkruttvåpen

    Kategori: Diverse
    Publisert: 9. desember 2010 av Øyvind Flatnes.
    Antall visninger: 8449

    Gatling-gevær.

    Gatling-gevær.

    Mange har sikkert sett på filmer fra den amerikanske borgerkrigen at det blir brukt såkalte Gatling-geværer eller tidlige maskingeværer. Gatling-geværer ble brukt ved noen få anledninger under borgerkrigen, men utbredt var de absolutt ikke. Oppfinneren var Richard Jordan Gatling. Han tok patent på Gatling-geværet i 1862, og i 1865, altså samme år som krigen sluttet, kjøpte U.S. Army inn noen slike våpen.

    Det var ikke før i 1866 at den amerikanske hæren kjøpte inn et betydelig antall. 100 Gatling-geværer ble kjøpt inn. Våpenet besto av seks piper som var montert på en revolverende ramme. En senere versjon hadde ti piper som kunne skyte 320 skudd i minuttet. Årsaken til at geværene hadde så mange piper var at risikoen for overoppheting ble mindre. Allerede i 1882 hadde Gatling utviklet en forbedret utgave som kunne skyte hele 1200 skudd per minutt. Soldaten avfyrte ikke geværet ved hjelp av en avtrekker, men ved hjelp av en sveiv på høyre side av ramma. Skuddhastigheten var avhengig av hvor fort skytteren sveivet. Matingen av patronene tok tyngdekraften seg av. Et magasin ble plassert på toppen av ramma, og patronene falt ned i pipene etter hvert som de roterte. Patronene falt ned i den øverste pipa, og ble avfyrt når pipa nådde undersiden.

    Mitraljøsen blir født

    Montignys «mitrailleuse».

    Montignys «mitrailleuse».

    En annen variant av det tidlige maskingeværet var belgieren Montignys «mitrailleuse» – eller mitraljøse som er den norske avledningen av ordet. Oppfi nnelsen stammet egentlig fra landsmannen Fafschamps som hadde arbeidet med et maskingevær siden 1850-tallet. Montigny overtok ideen og brukte et par år på å utvikle den. I 1869 ble det inngått en avtale mellom keiser Napoleon III av Frankrike og Montigny. I all hemmelighet ble den franske hæren utstyrt med 156 mitraljøser. Montignys Mitrailleuse besto av 25 riflede geværpiper som var montert inni et rundt metallrør. Mitraljøsen var anbrakt på en kanonlavett, og var av utseende til forveksling lik en kanon. På samme måte som med Gatlings gevær ble mitraljøsen betjent av en sveiv. Skuddhastigheten avhang også her av hvor fort skytteren sveivet.

    I 1870 gikk Frankrike til krig mot Prøyssen – full av tillit til det nye hemmelige maskingeværet sitt og Chassepot-riflene. Dessverre for franskmennene så gikk det heller dårlig. Riktignok klarte franske mitraljøseskyttere ved en anledning å skyte ned 500 hester på 90 sekunder, men ellers ble krigen en katastrofe. Mitraljøsene ble brukt på langt hold og de prøyssiske kanonene fikk god tid til å sikte inn og skyte mitraljøsene i filler før de fikk gjort nytte for seg. Krigen endte året etter med prøyssisk seier.

    Maxim-geværet

    Maxims maskingevær, her operert av britisk Royal Navy.

    Maxims maskingevær.

    Det var amerikaneren Hiram Maxim som mellom 1882 og 1885 var mannen som utviklet det første helautomatiske maskingeværet. Geværet ble blant annet antatt av den britiske hæren i 1889 og av Russland, Tyskland, Østerrike, Italia og Sveits året etter. Når et gevær blir avfyrt frigjøres det store mengder energi, og bare litt av denne energien går med til å drive ut kula. Maxim fant ut at han kunne bruke energien fra rekylen til å lage et gevær som avfyrte en patron, kastet ut tomhylsa, matet inn en ny patron og avfyrte denne igjen. Våpenet opphørte ikke skytingen før skytteren fjernet fingeren fra avtrekkeren eller beltet var tomt. Geværet ble matet med et tøybelte med lommer som inneholdt en patron i hver lomme.

    De første maximgeværene var kamret for den britiske .45 kaliber Martini-Henry-patronen, men fra 1888 gikk britene over til å bruke den mer finkalibrede .303 British, og denne ble også benyttet i maximgeværene. .303 British var patronen som britene brukte gjennom 1. og 2. verdenskrig. I begynnelsen var denne ladet med hele 70 grains komprimert svartkrutt og en 215 grains kule, men fra 1891 gikk britene over til det nye røyksvake kordittkruttet.

    Men selv maskingeværene hadde sine skeptikere. Kongen av Danmark hadde ingen tro på maximgeværet som spyttet ut flere kuler i sekundet, og nektet å ta det inn i hæren sin: «Geværet ville slå nasjonen konkurs i løpet av ti minutter!» skal han ha uttalt.

    Denne artikkelen sto første gang på trykk i Muskedunderen nr. 3 2005.

    Filmsnutter

    Animasjon som viser hvordan et Model 1862 Gatling-gevær fungerer:

    Animasjon som viser hvordan Montignys Model 1863 mitraljøse fungerer: