Forum

Marked


Dagen i dag

23. januar 1879

Britiske soldater klarte å holde stand mot zuluene ved Rorke's Drift under Zulukrigen. Forsvaret av Rorke's... Les mer ...

Dagen i går

22. januar 1879

Slaget ved Isandlwana


23. januar 1879

Forsvaret av Rorke's Drift
Britiske soldater klarte å holde stand mot zuluene ved Rorke's Drift under Zulukrigen. Forsvaret av Rorke's Drift begynte kl. halv fem dagen før, og var forlengelsen av det britiske nederlaget ved Isandlwana tidligere samme dag.

Da rundt 3-4000 zuluer som hadde dannet reserven ved Isandlwana gikk til angrep på Rorke's Drift, var det kun rundt 150 britiske soldater i forlegningen og rundt 50 av dem var pasienter ved feltsykehuset. Likevel klarte de å holde stand i det over elleve timer lange slaget. Zuluene ble slått tilbake med presis skyting fra Martini-Henry-rifler som startet på ca. 400 meters avstand, og da de prøvde å komme seg over barrikadene ble de møtt med bajonetter. Likevel klarte zuluene å bryte gjennom seks ganger uten at britene ble nedkjempet.

Da forsterkningene endelig dukket opp om morgenen på denne dagen i 1879, var allerede de siste zuluene forsvunnet. Kun 17 briter døde ved Rorke's Drift mens zuluene mistet mellom 300 og 600. Etter slaget ved Rorke's Drift ble det delt ut hele 11 Victoria Cross-medaljer som er den høyeste militærutmerkelsen i Storbritannia. Dette er det høyeste antall Victoria Cross-medaljer som er utdelt til ett enkelt regiment for en enkelt trefning. Seieren ved Rorke's Drift bidro til å ta deler av oppmerksomheten bort fra nederlaget ved Isandlwana.

22. januar 1879


Slaget ved Isandlwana
858 britiske soldater og 471 afrikanske allierte ble drept av zulukrigere i slaget ved Isandlwana i nåværende Sør-Afrika. Slaget ved Isandlwana var den første store trefningen under zulukrigen mellom Zuluriket og Det britiske imperiet. En zulustyrke bestående av rundt 20 000 mann, for det meste utstyrt med spyd og skjold, men også noen gamle munnladningsgeværer, utslettet en kombinert britisk-afrikansk styrke, utstyrt med moderne Martini-Henry-geværer og artilleri. Bare omtrent 50 europeere kom seg unna, sammen med noen hundre afrikanere.

Under slaget dannet zulukrigerne en linje på over 3 kilometer med ca. en meters avstand mellom hver mann. Den velorganiserte og disiplinerte slagformasjonen zuluene brukte kan minne om hornene på en bøffel; massiv i front med to horn på begge sider som lukket seg om fienden. De som var i front gikk hardt på, mens krigerne på begge flankene snek seg sakte innpå fienden.

Slaget ved Isandlawna var britenes verste nederlag i en kolonikrig mot innfødte styrker. Nederlaget førte til at britene kom til å føre en mer aggressiv politikk i zulukrigen, og ødela kong Cetshwayo kaMpandes håp om fredsforhandlinger.


Chat

Offline

Ingen påloggede.

    (Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)


    Uthevet artikkel

      Den moderne Pritchett-kula

    • Den moderne Pritchett-kula

      I dag er det ingen av de større kuletangprodusentene som lager kopier av de originale Pritchett-kulene. Pritchett-kulene var hulbasekuler som ble brukt i britiske riflemusketter. De hadde ikke smøreriller, og måtte derfor papirvikles. Siden ingen produserer slike tenger, så sendte jeg tegninger over til USA, og fikk laget meg tenger hos Lee. Denne artikkelen forteller deg litt om Pritchett-tengene.

    Forsøk med spisskuler i kammerlader

    Kategori: Kammerlader
    Publisert: 15. desember 2010 av Øyvind Flatnes.
    Antall visninger: 7147

    Spisskule og patron som var i bruk
av skarpskyttere fra 1849-1855.

    Spisskule og patron som var i bruk
    av skarpskyttere fra 1849-1855.

    Det er alltid interessant å lese originalberetninger om hvordan gamle svartkruttvåpen ble brukt. Dessverre er det ikke mye slikt stoff å finne på norsk, eller dansk, som var språket i Norge i gamle dager. Norsk Militært Tidsskrift (NMT) er landets eldste fagtidsskrift, og ble etablert så langt tilbake som i 1831. Tidsskriftet er oppegående den dag i dag.

    I 1850-årene ble det trykket en rekke interessante artikler om bruk av kammerladeren i NMT. Det var hele tre artikler som omhandlet forsøk med «spidsprojectiler» i årene fra 1849 til 1856. Disse er interessante fordi de viser hvordan kammerladerne skjøt med datidens ammunisjon og krutt. Som regel ble kammerladeren målt opp mot jegerriflene, tappriflene og diverse utenlandske våpen.

    Bakgrunnen for disse artiklene var forsøkene med spissprosjektiler som ble påbegynt mot slutten av 1840-årene. Kammerladeren hadde tidligere brukt runde kuler, men de militære ville finne ut om den kunne bli enda mer presis ved bruk av en spisskule. Prøvene som omtales her hadde til hensikt å finne en spisskule som skarpskytterne kunne bruke.

    Blink skutt med kammerlader og runde kuler på 200 alen (125 meter), 30 skudd.

    Blink skutt med kammerlader og runde
    kuler på 200 alen (125 meter), 30 skudd.

    Blink skutt med kammerlader og spisse kuler på 200 alen (125 meter), 30 skudd.

    Blink skutt med kammerlader og spisse
    kuler på 200 alen (125 meter), 30 skudd.

    Disse prøvene foregikk i 1848 og 1849, og førte til at utvalgte skarpskyttere ble utstyrt med et eget spissprosjektil. Senere gikk en over til spissprosjektiler i hele infanteriet, men da med en noe lettere kule. Les mer om de forskjellige kuletypene i denne artikkelen.

    Forsøkene som ble foretatt mot slutten av 1840-årene ble skutt på 200, 300, 400, 600 og 800 alen (1 alen = 0,62753 meter). Det ble benyttet skiver (se tegning) av «6 fods Høide og Bredde inddeelte med consentriske sirkler af ½ Tommes Bredde.» Skivene var med andre ord 1,88 x 1,88 meter. Skytingen «foretoges fra en almindelig Skydestol med simpelt Anlæg for Geværet og Støttefjæl for Skyttens Arme [...].»

    Resultatene viste at spisskulene var bedre, spesielt på lengre hold. Allerede på 600 alen (376 meter) hadde rundkulene begynt å vise alvorlige svakheter. Kun ett skudd traff skiven, og dette skuddet ble til alt overmål sittende fast i skiven. På den lengste skyteavstanden (800 alen, eller 502 meter) ble det kun skutt med spisskuler, og her traff 10 prosent av skuddene skiven. Kanskje ikke så veldig imponerende, men likevel langt bedre enn rundkulene

    Konklusjonen til kommisjonen var klar:

    «1. At de Spidse Projectiler paa alle Distancer have en decideret Overvægt over de runde Kugler, saavel med hensyn til Skudsikkerhed som Anslagskraft.

    2. At de spidse Projectiler have den mærkelige Egenskab kun ubetydelig at influeres af Vinden, og at de naar denne er stærk - og der skydes paa længere Distance - snarere gaar op mod Vinden end drive af for samme- medens dens Indvirkning paa de runde Kugler er særdeles mærkbar især på de længere Distancer.

    3. At 600 Alen kan ansees for den længste Distance paa hvilken runde Kugler bør benyttes og det endog i rolig Veir, hvorimod de spidse Projectiler endnu med nytte kan andvendes paa 800 alen; de ville være dræbende paa endnu større Distance, men nogen stor Skudsikkerhed kan ikke opnaaes, da Pibens Munding rager op over Sigtelinien. Et Sigte af større Høide end 2 decimale Tommer synes ogsaa at blive ei alene ubeqvemt med altfor skrøbeligt til at kunne bevares i Feldten»

    Det ble også nevnt at siktene naturligvis måtte være forskjellige for de to kuletypene. Et negativt moment med spisskulene var at kulebanen ble krummere og dermed fikk en mindre raserende bane. Likevel var altså fordelene med spisskulene så store at en i 1855 gikk over til spisskuler i hele hæren.

    Denne artikkelen sto første gang på trykk i Muskedunderen nr. 1 2007.