Forum

Marked


Dagen i dag

23. januar 1879

Britiske soldater klarte å holde stand mot zuluene ved Rorke's Drift under Zulukrigen. Forsvaret av Rorke's... Les mer ...

Dagen i går

22. januar 1879

Slaget ved Isandlwana


23. januar 1879

Forsvaret av Rorke's Drift
Britiske soldater klarte å holde stand mot zuluene ved Rorke's Drift under Zulukrigen. Forsvaret av Rorke's Drift begynte kl. halv fem dagen før, og var forlengelsen av det britiske nederlaget ved Isandlwana tidligere samme dag.

Da rundt 3-4000 zuluer som hadde dannet reserven ved Isandlwana gikk til angrep på Rorke's Drift, var det kun rundt 150 britiske soldater i forlegningen og rundt 50 av dem var pasienter ved feltsykehuset. Likevel klarte de å holde stand i det over elleve timer lange slaget. Zuluene ble slått tilbake med presis skyting fra Martini-Henry-rifler som startet på ca. 400 meters avstand, og da de prøvde å komme seg over barrikadene ble de møtt med bajonetter. Likevel klarte zuluene å bryte gjennom seks ganger uten at britene ble nedkjempet.

Da forsterkningene endelig dukket opp om morgenen på denne dagen i 1879, var allerede de siste zuluene forsvunnet. Kun 17 briter døde ved Rorke's Drift mens zuluene mistet mellom 300 og 600. Etter slaget ved Rorke's Drift ble det delt ut hele 11 Victoria Cross-medaljer som er den høyeste militærutmerkelsen i Storbritannia. Dette er det høyeste antall Victoria Cross-medaljer som er utdelt til ett enkelt regiment for en enkelt trefning. Seieren ved Rorke's Drift bidro til å ta deler av oppmerksomheten bort fra nederlaget ved Isandlwana.

22. januar 1879


Slaget ved Isandlwana
858 britiske soldater og 471 afrikanske allierte ble drept av zulukrigere i slaget ved Isandlwana i nåværende Sør-Afrika. Slaget ved Isandlwana var den første store trefningen under zulukrigen mellom Zuluriket og Det britiske imperiet. En zulustyrke bestående av rundt 20 000 mann, for det meste utstyrt med spyd og skjold, men også noen gamle munnladningsgeværer, utslettet en kombinert britisk-afrikansk styrke, utstyrt med moderne Martini-Henry-geværer og artilleri. Bare omtrent 50 europeere kom seg unna, sammen med noen hundre afrikanere.

Under slaget dannet zulukrigerne en linje på over 3 kilometer med ca. en meters avstand mellom hver mann. Den velorganiserte og disiplinerte slagformasjonen zuluene brukte kan minne om hornene på en bøffel; massiv i front med to horn på begge sider som lukket seg om fienden. De som var i front gikk hardt på, mens krigerne på begge flankene snek seg sakte innpå fienden.

Slaget ved Isandlawna var britenes verste nederlag i en kolonikrig mot innfødte styrker. Nederlaget førte til at britene kom til å føre en mer aggressiv politikk i zulukrigen, og ødela kong Cetshwayo kaMpandes håp om fredsforhandlinger.


Chat

Offline

Ingen påloggede.

    (Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)


    Uthevet artikkel

      10,15 × 61 Jarmann repeterrifle - del 3

    • 10,15 × 61 Jarmann repeterrifle - del 3

      Del tre i artikkelserien om Jarmann-geværet tar for seg skyting med en svensk marinejarmann. Dette geværet er ett av 1000 geværer som ble levert til den svenske marinen, og er nokså likt det som ble levert til den norske hæren.

    Norges første vådeskudd?

    Kategori: Diverse
    Publisert: 20. desember 2010 av Øyvind Flatnes.
    Antall visninger: 4728

    Fugleskyting etter et tresnitt av Olaus Magnus.

    Fugleskyting etter et tresnitt
    av Olaus Magnus.

    Under moderne skytekonkurranser er vi vant til strenge sikkerhetskrav, men da skytevåpnene var nye i Norge var situasjonen en annen. Den første kilden som forteller om en skyteulykke her til lands befinner seg på Statsarkivet i Bergen. Kilden er Bergen rådstuprotokoll – en gammel justisprotokoll fra årene 1592–1594.

    Bergen rådstuprotokoll er Norges eldste justisprotokoll og den har overlevd utallige branner i Bergen før den sannsynligvis forsvant ut av byen for en periode. I 1791 kom den tilbake til Bergen, og etter å ha hatt tilhold på forskjellige arkiver og museer havnet den på Statsarkivet i Bergen i 1995.

    Protokollen hadde opprinnelig rundt 500 sider, men enkelte sider mangler og andre er ufullstendige. Skriverne som har ført den i pennen har brukt en jevn og fin skrift, og protokollen er relativt enkel å lese. Som kilde til bylivet i Bergen i årene mellom 1592 og 1594 er den særdeles rikholdig. Bergen på 1500-tallet har vært oppfattet som en by så voldelig at det ble begått over 100 ganger så mange drap per år sammenlignet med dagens norske samfunn, og at drapsratene var mye verre enn da mafiaen herjet på sitt verste på Sicilia. Statsarkivar Yngve Nedrebø har med grunnlag i Bergen rådstuprotoll påvist at det kanskje ikke var så ille likevel. Norges sannsynligvis første dokumenterte vådeskudd er likevel en av de mer uheldige sakene.

    Den uheldige var en ung mann ved navn Jon Jonsen. Om ettermiddagen på tredje pinsedag 1593, omtrent klokken 3, hadde Jon deltatt på en papegøyeskyting som var vanlig i Bergen på denne tiden. Slike skytekonkurranser hadde sannsynligvis røtter tilbake til armbrøstens tid. En papegøyefigur av tre ble satt opp på en stang. Originalteksten sier at Jon «epther gammell sedwanne skøde epther Papegøye stangenn». Skytterne fikk premier dersom de klarte å skyte ned forskjellige deler av papegøyen – dette kunne være stjert, hode, vinger eller hele fuglen.

    Papegøyeskytingen som gikk galt

    I 1593 er det sannsynlig at det ble benyttet luntelåsgeværer. Etter at papegøyen var skutt ned og skytterne planla å gå ned til byen, befant Jon seg i folkemengden. Uforsiktig som han var hadde han geværet – eller «sitt lange rør» som det står i protokollen – på aksla. Røret var ladd og spent. Det gikk som det måtte, og geværet gikk av. Kula traff en kar ved navn Henndrick Høyer som var kjøpmannssvenn på Bryggen, og det ble rapportert at han sto langt borte fra Jon. Henndrick fikk banesår av skuddet og døde straks. Det var mange vitner til episoden som kunne gå god for at drapet var av våde og ikke av vilje.

    Jon slapp relativt billig unna. Faren tilbød seg å betale erstatning til slektningene til Henndrick og Jon på sin side måtte love å holde seg borte fra Henndricks venner og familie. Domstolen utstedte et brev til styresmaktene i utlandet om at Jon ikke tok livet av kjøpsvennen med vilje, men at det hele var en ulykke – et vådeskudd. Saken var med det ferdig.

    Papegøyeskytingen i Bergen har lange tradisjoner, og den kan med sikkerhet føres tilbake til 1497 da biskopen ga de tyske håndverkerne i Bergen tomt til en papegøyestang. Papegøyeskytingen er nevnt flere ganger fram til 1667, men fra dette tidspunktet ser den ut til å ha forsvunnet. Skikken kan i teorien ha fortsatt, men den er ikke nevnt i noen kjente kilder. Vinneren av papegøyeskytingen fikk for øvrig tittelen «fuglekonge». Noe komisk sett med dagens øyne er det at skytteren kunne leie inn en stedfortreder til å skyte for seg, men fikk selv beholde premien dersom stedfortrederen vant.

    Fugleskytingen, som papegøyeskytingen også kaltes, ble tatt opp igjen i organiserte former da Det Bergenske Skydeselskab ble stiftet i 1769. Det Bergenske Skydeselskab er trolig det eldste skytterlaget i Norge. Selskapet drev både med alminnelig skiveskyting og med fugleskyting. Fra 1770 til 1824 drev det regelmessig fugleskyting hvert år, bare avbrutt i krigsårene 1807–1814.

    Mens papegøyeskytingen tidligere etter all sannsynlighet hadde vært åpen for alle ble det nå en rikmannssport fordi medlemskap i skyteselskapet var dyrt. Før 1800 kunne både kvinner og menn delta, men etter 1800 ble kvinner utelukket fordi «man af Erfaring veed Fruentimmerne alligevel ikke finde nogen Fornøyelse, ved at være nærværende». Den siste gangen det er kjent at det ble arrangert en fugleskyting i Bergen var i 1824, og da ble det skutt på en sølvpapegøye med grønt bånd på venstre halvdel av brystet. I dag hører vi av og til om personer som har skutt gullfuglen. Sannsynligvis stammer dette uttrykket fra den gamle papegøyeskytingen.

    Denne artikkelen sto første gang på trykk i Muskedunderen nr. 3 2004.