Forum

Marked


Dagen i dag

27. september 1864

En tragisk ulykke fant sted på gården Prestbø i Fitjar i Sunnhordland i september 1864. En seminarist, som... Les mer ...

Dagen i går

26. september 1820

Daniel Boone døde


27. september 1864

Skyteulykke på Fitjar
En tragisk ulykke fant sted på gården Prestbø i Fitjar i Sunnhordland i september 1864. En seminarist, som for tiden bodde på gården, skjøt jevnlig på blink med gevær. En dag gikk han som vanlig ut med geværet sitt. I nærheten var det en gruppe bønder, inkludert noen barn, som arbeidet på en potetåker. Skiven ble satt opp i retning folkene. Skytteren må ha visst at det befant seg folk på åkeren, men folkene visste ikke at det skulle skytes. Da første skuddet ble avfyrt falt det ene barnet, som var rundt 3–4 år, om på åkeren med et skrik. Barnet døde etter noen ukers smertelig sykeleie.

Ulykken ble opprinnelig omtalt i Karmsundsposten, og gjengitt i Adressebladet No. 53 den 31. desember 1864.

Fitjar Sokneprestembetes kirkebok viser at den omkomne etter all sannsynlighet var 3 3/4 år gamle Bjørn Bjørnsen fra Prestbø, som døde den 25. oktober 1864. Som dødsårsak har presten oppført «Ved Vaadeskud».

26. september 1820


Daniel Boone døde
Daniel Boone var en amerikansk pioner og jeger hvis pionervirksomhet gjorde ham til en av de første folkeheltene i USA. Han var født i 1734, og døde på denne dag i 1820.

Boone er mest kjent for sin utforsking og bosetting av det som i dag er den amerikanske staten Kentucky, som på den tiden var bortenfor de vestlige grensene til de tretten koloniene. Til tross for motstand fra indianerne, som opprinnelig hadde Kentucky som sine jaktmarker, stormet Boone i 1775 nedover Wilderness Road via passasjen Cumberland Gap og inn i Kentucky. Der grunnla han Boonesborough, en av de første engelskspråklige bosettingene vest for Appalachene. Ved slutten av 1800-tallet hadde mer enn 200 000 mennesker inntatt Kentucky ved å følge ruten som var brukt og oppmerket av Boone.

Oljemaleriet under, malt av Chester Harding i 1820, er det eneste portrettet av Daniel Boone som ble laget i hans levetid. Boone, som på dette tidspunktet var 85 år gammel og bare måneder fra sin død, måtte bli støttet opp av en venn mens portretteringen pågikk.


Chat

Offline

Ingen påloggede.

    (Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)


    Uthevet artikkel

      Sharps Model 1874 – Del 1: Historien bak

    • Sharps Model 1874 – Del 1: Historien bak

      På 1870 og -80-tallet pågikk en storstilt nedslakting av bison på de nordamerikanske præriene. Våpnene som ble foretrukket av de profesjonelle jegerne var kraftige enkeltskuddsrifler, som regel i kaliber .50, .45 eller .44. Den kanskje mest kjente av disse riflene var, ved siden av Springfields Model 1873 Trapdoor og Remingtons rolling block, den legendariske Sharps Model 1874.

    Skyting med 11 mm Lefaucheux-revolver

    Kategori: Håndvåpen
    Publisert: 4. mai 2019 av Øyvind Flatnes.
    Antall visninger: 5856
    Read article in English
    M/1864/98 Lefaucheux.

    11 mm Lefaucheux mannskapsrevolver laget for den norske Hæren i 1864 av Eugène Lefaucheux i Paris. Revolveren ble modifisert med en forsterkningsskinne over tønna i 1898.

    Slik så M/1864-revolveren ut før den fikk forsterkningsskinnen i 1898.

    Slik så M/1864-revolveren ut før den fikk forsterkningsskinnen i 1898.

    Sett ovenfra.

    M/1864/98 sett ovenfra.

    Forsterkningsskinnen er merket med de fire siste sifrene i serienummeret og Kongsberg Våpenfabrikks K.

    Pipen er merket med Eugène Lefaucheux' adresse.

    Pipen er merket med Eugène Lefaucheux' adresse.

    Revolveren er stemplet med en norsk løve.

    Norsk løvemerking.

    Sett ovenfra.

    Marinens Lefaucheux-revolver.

    Norges første militære «revolverpistol» var en stifttenningsrevolver som ble utviklet av franskmannen Eugène Lefaucheux i 1850-årene. Stifttenningsrevolverne ble ladet med en enhetspatron som enkelt kunne plasseres i tønna uten at skytteren behøvde å fikle med papirpatroner, tennhetter og ladestokker. Men stifttenningssystemet hadde også sine ulemper, og ble utkonkurrert så snart randtenningspatronene og senere sentertenningspatronene kom på markedet i løpet av 1860- og -70-årene. Systemet kalles også ofte «pinfire» etter den engelske betegnelsen.

    Den norske Hærens og Marinens Lefaucheux-revolvere

    Den første Lefaucheux-revolveren ble patentert i 1854, og den franske marinen tok i bruk en 12 mm Lefaucheux-revolver med seksskudds tønne i 1858. Frankrike ble dermed de første landet som approberte en metallpatron til militært bruk, men Norge fulgte hakk i hæl. I 1859 bestilte den norske Marinen 800 enkeltspente 11 mm-revolvere fra Lefaucheux i Paris. Enkeltspent betyr at hanen måtte spennes for hvert skudd – altså «single-action». I 1864 bestilte Marinen 300 nye enkelspente og 200 selvspente revolvere. En selvspent revolver er det samme som en «double-action»-revolver, det vil si at du både kunne spenne hanen manuelt for hvert skudd og spenne og skyte ved å trykke inn avtrekkeren.

    I 1864 fikk Hæren sine første Lefaucheux-revolvere: 1100 enkeltspente mannskapsrevolvere (for menige) med rundt løp, 200 enkeltspente offisersrevolvere med åttekantet løp og 200 selvspente offisersrevolvere med åttekantet løp. Marinerevolveren hadde for øvrig også rundt løp. Alle revolverne ble kjøpt og produsert fra Lefaucheux i Paris, men Kongsberg Våpenfabrikk produserte i tillegg 200 mannskapsrevolvere på lisens i 1868. Alle norskbrukte Lefaucheux-revolvere er merket med den norske løven på høyre side av pipen.

    Mannskapsrevolverne ble hovedsakelig brukt av kavaleriet og artilleriet.

    Ombygging i 1898

    I 1890-årene valgte både Hæren og Marinen å approbere Nagant-revolveren i kaliber 7,5 mm. Lefaucheux-revolverne ble likevel ikke pensjonert med det første. I 1898 ble mange av Hærens revolvere modifisert med en forsterkningsskinne over tønna. Denne modellen kalles M/1864/98.

    Opprinnelig hadde M/1864 et gropsikte i hanen, men da forsterkningsskinnen ble approbert i 1898 fikk revolverne et trangere V-sikte på skinnen. Dette gjorde utvilsomt revolveren bedre å sikte med.

    Til tross for at det ble anskaffet Nagant-revolvere i stort antall etter 1893, så fortsatte bruken av de gamle Lefaucheux-revolveren. Lefaucheux-revolverne var i bruk av Festningsartilleriet, som hadde ansvar for kyst- og landfestningene, helt frem til 1920-årene, før de formelt ble utrangert i 1931. Marinen startet utsalget av utrangerte Lefaucheux-revolvere i 1904.

    Stifttenningspatronen

    Originale 11 mm stiftenningspatroner til norske revolvere (foto: Forsvarsmuseet).

    Originale 11 mm stiftenningspatroner til norske revolvere (foto: Forsvarsmuseet).

    Det norske revolverprosjektilet.

    Den norske 11mm Lefaucheux-kula.

    Det norske revolverpatronen.

    Den norske 11 mm patronen er en kort rakker. Legg merke til pappringen rundt tennhetten.

    M/1864/98 er behagelig å skyte med.

    M/1864/98 er behagelig å skyte med.

    Stifttenningspatronene ble patentert av Eugène Lefaucheux' far Casimir allerede i 1835, men ble forbedret flere ganger i årene som fulgte. Casimir var muligens også involvert i utviklingen av revolveren, men da han døde i 1852, bare 50 år gammel, tok sønnen over.

    En stifttenningsrevolverpatron besto av en kobberhylse, tennhette, krutt, kule og tennstift. Tennhetta var en vanlig perkusjonstennhette, og ble plassert inni hylsa. En del av den integrerte tennstiften stakk ut fra hylsa, og måtte plasseres i et spor i tønna under lading. Patronen gikk av når hanen traff stiften.

    De norske patronene benevnes både som 11 og 12 mm, men de militære patronpakkene er merket med «11 mm». Det er ingen kjent forskjell mellom 11 og 12 mm stiftenningsammunisjon, og det er uvisst hvorfor det ble brukt forskjellig kaliberbenevnelse.

    En ulempe med stiftenningssystemet var at tennstiften var følsom for slag som kunne få patronene til å gå av. Det var for eksempel farlig å gå med stiftenningspatroner i lommene. Dette var hovedgrunnen til at stiftenningssystemet fikk såpass kort levetid, for de ble raskt utkonkurrert av de sikrere rand- og sentertenningspatronene.

    De norske patronene ble ladet med puslete 8,2 æs (7,7 grains) fint svartkrutt. På samme tid som Norge anskaffet sine Lefaucheux-revolvere, så ble det brukt en stor mengde perkusjonsrevolvere i den amerikanske borgerkrigen (1861–1865). De fleste var i kaliber .44, altså omtrent samme kaliber som våre Lefaucheux-revolvere. Til sammenligning ble de amerikanske revolverne ladet med nesten fire ganger så mye krutt, opp til 30 grains. Perkusjonsrevolverne brukte riktig nok papirpatroner. Hovedårsaken til at Lefaucheux-revolveren var såpass lite potente, var at man ikke hadde gode nok kunnskaper om strekking av kobber i 1860-årene. Det var derfor vanskelig å lage lange hylser som på samme tid ikke sprakk under avfyringen. Det ble for øvrig også brukt Lefaucheux-revolvere under borgerkrigen.

    Patronene ble ladet med en hælbasekule av rent bly. Kulen hadde følgende spesifikasjoner:

    • Vekt: 3 kvintiner 10 æs (190 grains)
    • Diameter: 3,65 linjer (11,452 mm/.450")
    • Lengde: 5,025 linjer (15,766 mm/.621")

    Kulene var ikke smurt.

    I 1867 kom det også klager på at «Virkningen var forliden samt at Vaabenet var for spædt.» Det ble derfor utført prøver med økt kruttladning på 10 æs (9,4 grains). Med denne ladningen ble det skutt på 100 alens avstand, det vil si 63 meter. På denne avstanden gikk kulene gjennom et bord som var 1" tykt (2,6 cm om det var vanlige tommer, 3,14 cm om det var desimaltommer). Dette var Artilleri- og konstruksjonskommisjonen såre fornøyd med. Av resultatene fremgikk det at «Forøgelsen af Ladningen til 10 æs i mærkelig Grad forøger Drivkraften».

    Den nye ladningen ble offisielt approbert den 2. januar 1869. Samme ladning ble fra nå av også benyttet til løspatronene, da den forrige ladningen på 8 æs «er saa svag, at skuddet ikke høres endog paa korte Distancer».

    Treffpunktet ble etter endringen 1,93 fot (60,5 cm) over siktepunktet på 25 alen (15,7 meter) og 2,2 fot (69 cm) over på 50 alen (31,3 meter). Revolverkommisjonen som hadde utført forsøkene og konstruksjonskommisjonen var imidlertid uenige om siktene burde endres. Konstruksjonskommisjonen foreslo å forminske forsiktet med 0,016" (0,5 mm), for ved all skyting med pistol hadde man i utgangspunktet tendens til å skyte for høyt. Spesielt gjaldt dette uøvede skyttere.

    Lading av 11 mm stiftenningspatroner

    Hylsekonverteringsprosessen i fire steg.

    Hylsekonverteringsprosessen i fire steg.

    Tennhettene blir satt på plass med en tang. Bruk briller!

    Tennhettene blir satt på plass med en tang. Bruk briller!

    Kontroller at patronene kamrer.

    Kontroller at patronene kamrer.

    Spisskule- og rundkulepatron.

    Patroner ladet med spisskule og rundkule.

    Du får kjøpt ladesett til de gamle Lefaucheux-revolverne hos franske H & C Collection, men det er også mulig å lage hylser til 11 stifttenningsrevolver av f.eks. .45 ACP. Prosessen ble i sin tid beskrevet på forumet. Kort fortalt filer eller dreier du av hylsene i bakkant, plugger igjen tennhullet og borer et hull for en stift. Jeg bruker tinnlodd for å plugge hullet, men du kan også klinke hullet med en kobber- eller jernnagle. Stiften plasseres slik at den treffer en vanlig #11 perkusjonstennhette som plasseres inni hylsa. Stiften settes så langt ned at den holder tennhetta på plass. Dersom stiften er løs kan du bruke litt lynlim eller vannglass for å holde den på plass.

    Jeg har ikke dreiebenk, og kapper derfor av hylsa i bakkant med en baufil. Deretter filer jeg basen jevn til hylsa er ca. 20,3 mm lang. Deretter fyller jeg tennhullet og den gjenværende tennhettelomma med tinnlodd og filer basen jevn til hylsa er ca. 20,2 mm lang. Prosessen ser du i videoen nederst i artikkelen.

    De originale hylsene var bare 4,5''' (14 mm) lange, så du kan trimme dem ned om du vil, men de fungerer helt fint uten trimming.

    Kuletenger til 11 mm stifttennere er selvsagt ikke hyllevare, men den enkleste utveien å bruke rundkuler. Du kan bruke samme diameter som i replika perkusjonsrevolvere i kaliber .44: .451" og .454" er nært opp til originalkula. En M/1864/98 har en løpsdiameter på ca. 450" og riflingsdiameter på .460", men dette kan selvsagt variere med så gamle våpen.

    Ellers passer originale kuler til perkusjonsrevolvere i kaliber .44 av Colts og Remingtons fabrikat passer ganske bra. Disse kulene er noen millimeter lengre enn de originale Lefaucheux-kulene og rundt 27 grains tyngre. Colt og Remington-kulene har en hælbasediameter på henholdsvis .441" og .439", mens største diameter er henholdsvis .460" og .462". Hælbasen passer fint ned i .45 ACP-hylsene, men resten kan med fordel sizes ned noe. Fordelen med de amerikanske kulene er at de har en utvendig smørerille. Ulempen er at de er litt for lange, slik at tuppen må kappes av noe for at tønna skal kunne rotere – med mindre du lager korte hylser til dem. Originale hylsene var som nevnt kortere, så om du vil ha plass til lengre spisskuler, så kan du fint korte dem ned 5 mm.

    Ellers er den enkleste utveien å bruke rundkuler.

    Skyting og presisjon

    Stiften plasseres i utsparringen i tønna under lading.

    Stiften plasseres i utsparringen i tønna under lading.

    Skuddet går!

    Skuddet går!

    To tønner på ca. 15 meter.

    Andre skyteresultat. To tønner på ca. 15 meter.

    Tomhylser kan lades om.

    Hylser etter avfyring.

    Revolveren av Modell 1864/98 som er avbildet i denne artikkelen er dessverre blitt pusset med smergelpapir av en tidligere eier, men løpet er speilblankt. Den manglet opprinnelig utstøter, som mange andre norskbrukte Lefaucheux-revolvere, og tønnen roterte ikke når hanen ble spent. En ny utstøter ble laget av Runar Stava, som også sørget for at tønna nå roterer som den skal. Den er ellers nokså stram og fin i mekanismen.

    Hylser ble tilvirket som beskrevet over og i videoen, og ble ladet med 11 grains sveitser 2 og en .454" rundkule. Mellom kule og krutt plasserte jeg en .44 kaliber grønn revolverpille samt en liten mengde semulegryn for å eliminere eventuelle luftlommer mellom kule og krutt.

    Kulene ble deretter presset på plass i en ladepresse. Det finnes selvsagt ingen hylseholdere til stifttenningspatroner, så patronen ble plassert på en stor hylseholder (i dette tilfellet RCBS #5), og kula ble presset mot en bit mykt tre, slik at den ble presset tilstrekkelig ned i patronen.

    Første test ble skutt på 25 meter. Jeg smurte svartkrutt.nets grønne kulefett foran kammermunningene på perkusjonsrevolvervis for at kruttslammet skulle holde seg mykt. I nokså sterk vind samlet skuddene høyt og til venstre, men samlingen hadde med korrekt treffpunkt holdt seg innenfor svarten på en halvmeterskive – det vil si innenfor ca. 20 cm.

    Revolveren har et behagelig grep – i hvert fall for mine hender – og rekylen er ikke uventet mild og fin.

    Neste test ble utført på omtrent 20 meter. Patronene ble ladet på samme måte, bortsett fra at jeg nå brukte 11 grains Wano PPP i stedet, og droppet kulefettet foran kammermunningene. De første skuddene samlet tett, men samlingen hadde åpnet seg noe opp da jeg hadde skutt to tønner (tolv skudd). Kanskje det hadde lønnet seg med kulefett foran kammermunningen likevel? Den siste ladningen virker lovende, og det bør absolutt være mulighet for å oppnå enda bedre presisjon enn dette. Patronene var også pålitelige: Det var ingen tendenser til klikk.

    Skutte hylser kan selvsagt gjenbrukes. Bare sørg for å fjerne stiften etter skyting og vask hylse og stift slik du vanligvis vasker svartkruttpatroner. Da har du dem lenge.

    Kilder

    Artilleriets årsberetninger 1864–1884.