Forum

Marked


Dagen i dag

18. februar 1814

Napoleon Bonaparte og det østerrikske imperiet under prinsen av Württemberg utkjempet slaget ved Montereau.... Les mer ...

Dagen i går

17. februar 1909

Geronimo døde


18. februar 1814

Slaget ved Montereau
Napoleon Bonaparte og det østerrikske imperiet under prinsen av Württemberg utkjempet slaget ved Montereau. Slaget sto i nærheten av Montereau-Fault-Yonne i Frankrike. Napoelon vant, etter at marskalk Claude Victor-Perrin kom sent inn med sine styrker og avgjorde slaget. Det vil si, Napoleon ble så rasende på Victor-Perrin på grunn av den sakte fremrykningen at han ved ankomsten ble erstattet av Étienne Maurice Gérard. De allierte mistet om lag 6 000 mann og 15 kanoner i slaget, mens Frankrike mistet 2 500 mann.

17. februar 1909


Geronimo døde
Apachekrigeren og medisinmannen Geronimo døde. Geronimo var opprinnelig fra chiricahuabanden bedonkohe og senere leder for den banden av chiricahuaer som ble kalt chokonen. Han var en nær samarbeidspartner med høvdingene Mangas Coloradas, Cochise og Juh.

Geronimo ble født i Arizona i juni 1829. Da han var 17 år ble han tatt opp som kriger. Sommeren 1858 ble vendepunktet i Geronimos liv. På denne tiden levde apachene i fred med mexicanerne, men en dag de fleste mennene var borte fra leiren, ble den angrepet av meksikanske styrker. Geronimos kone Alope og deres tre barn, samt Geronimos mor, ble mishandlet og drept av soldatene. Denne hendelsen forandret Geronimos liv, og var utspringet for et hat mot meksikanerne som skulle vare til hans død.

Omtrent på samme tidspunkt kom de første hvite amerikanerne til området. Apachene levde først i fred med de hvite, men ti år etter begynte de hvite virkelig å strømme inn i apachenes land, og denne gangen kom det også soldater. Etter kort tid ble apachene tvunget til å bo i karrige reservater. Geronimo og folket hans flyktet fra reservatet for første gang i 1876, og førte en blodig geriljakrig mot både amerikanere og mexicanere. Han overga seg i 1877, men flyktet igjen i 1878 og 1881. Etter flukten i 1881 var han på rømmen til 1884. Geronimo flyktet for siste gang i 1885. Da han ble tatt til fange sammen med folket sitt året etter ble de sendt til Florida som krigsfanger.

Geronimo og apachene ble holdt som krigsfanger i Florida frem til 1887 da de ble flyttet til Mount Vernon Barracks i Alabama hvor de måtte være frem til 1894, da de ble flyttet til Fort Sill i Oklahoma. I perioden og frem til sin død livnærte Geronimo seg som jordbruker, og tjente også litt på salg av hjemmelagde produkter, samt salg av signerte bilder av seg selv. Geronimo fikk aldri dra tilbake til området han vokste opp og han døde i Fort Sill i 1909.

Da Geronimo overga seg var det fortsatt apacher igjen i Sierra Madre-fjellene i Mexico. De fortsatte med plyndring og holdt seg så godt de kunne i skjul. Den norske oppdageren Helge Ingstad ledet en ekspedisjon for å finne Geronimos tapte stamme i Sierra Madre-fjellene i Mexico i 1937. Han fant mange spor etter dem, men han fant dem aldri. Senere har det vist seg at de ville apachene fulgte med ekspedisjonen, og på ett tidspunkt møtte de Ingstads gamle apachespeider Yanozah, som tidligere hadde vært kriger under Geronimo. De våget imidlertid ikke å gi seg til kjenne for Ingstad. Bildet fra 1886 viser Geronimo helt til høyre og en ung Yanozah helt til venstre.


Chat

Offline

Ingen påloggede.

    (Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)


    Uthevet artikkel

      Norges første vådeskudd?

    • Norges første vådeskudd?

      Gjemt i en gammel justisprotokoll fra Bergen finnes opplysningene om det som sannsynligvis er Norges første kjente vådeskudd. Skuddet gikk av i 1593, og ble fatalt for en kjøpmannssvenn fra Bryggen som ble truffet. Justisprotokollen går gjennom hendelsesforløpet og den påfølgende straffen.

    Kjedeantenning i perkusjonsrevolver

    Kategori: Håndvåpen
    Publisert: 2002.
    Redigert: 13. november 2007.
    Antall visninger: 8613
    Read article in English

    Inngrodde myter kan ofte være vanskelig å bli kvitt. Innen svartkruttskytingen finnes det også inngrodde «sannheter» som mange tar for gitt at er riktige. En av disse er den allmenne oppfatningen av årsaken til kjedeantenninger i perkusjonsrevolvere. Mange skyttere påstår at fenomenet forårsakes av for lite, eller mangel på, kulefett foran kulene i sylinderen. De mener at gnistene som spruter ut mellom kammer og løp klarer å trenge forbi kulene i nabokamrene, slik at flere kamre går av på en gang. Resultatet kan bli både farlig og ubehagelig, selv jeg ikke har hørt om alvorlige skader på skyttere.

    Colt

    Original annonse for Colts
    revolvere. Legg merke til at
    ladeanvisningen ikke
    nevner fett foran kulene.

    Personlig så tenkte jeg ikke noe særlig over årsakene til kjedeantenningene de første årene jeg skjøt perkusjonsrevolver. Jeg ble fortalt at jeg måtte kline godt med fett foran kulene for å unngå farlige situasjoner. Men etter at jeg begynte å lese om hvordan de gjorde ting i gamle dager så begynte jeg å bli usikker. Er det så veldig sannsynlig at gnister kan passere en blykule som er presset på plass i kammeret? Det så ikke ut til å være noe problem i gamle dager. Samuel Colt sa selv at det er umulig med kjedeantenning i en revolver som er ladet på riktig måte. Se bare på den originale plakaten fra Colts tid, som beskriver hvordan en Colt-revolver skal lades. Det er verdt å merke seg at en aldri brukte fett foran kulene på Colts tid. Dette var noe en begynte med på 1960-tallet da svartkruttskytingen ble på moten igjen. Det var sannsynligvis på samme tid at myten om at kjedeantenningene oppsto fra kammermunningen ble skapt.

    For å forsøke å bevise at det så og si er umulig å få kjedeantenning i et kammer som er ladet på riktig måte gjorde jeg et eksperiment. Forsøket gikk i all enkelthet ut på å provosere fram en antenning fra kammermunningen i en perkusjonsrevolver. Ett av kamrene fra min .44 kaliber Remington New Army-revolver ble ladd med 25 grains FFFg krutt og en støpt .454" rundkule. Jeg brukte verken filtforladning eller kulefett. Deretter skrudde jeg tønna fast til en stålplate og fylte FFFg svartkrutt over det ladde kammeret. Jeg laget en lunte, tente på og tok dekning. Stålplata med kammeret var selvfølgelig godt festet i bakken og pekte i ufarlig retning. Da lunta antente kruttet skjedde det ingenting, med unntak av at kruttet foran kulene brant opp. Jeg ventet noen minutter, gikk fram til tønna, fylte krutt over kammeret på ny og gjentok hele operasjonen. Ingenting hendte nå heller. For å få eksperimentet noenlunde vitenskapelig måtte jeg gjenta det flere ganger. For hvert andre forsøk skjøt jeg ut kula og ladet et nytt kammer. Etter ti forsøk med .454" kule og ingen antenning av kammeret bestemte jeg meg for å prøve .451" kuler. Samme prosedyren ble fulgt. .451" kulene gled lett ned i kammeret og det var ikke mye kraft jeg måtte bruke på ladehendelen. På tross av den mindre kulediameteren ble ikke kruttet bak kula antent nå heller.

    Forsøket fortsatte dagen etter. Denne gangen ble .451" kulene ladet med kuttekanten på kula til siden. Heller ikke nå var det tegn til antenning etter ti forsøk. For å være sikker på at eksperimentet ikke skulle basere seg på tilfeldigheter så gjentok jeg forsøket tjue ganger til. Denne gangen med hele tønna ladd med .451" kuler og med krutt over alle kulene. Ingenting skjedde, med unntak av at jeg fikk skutt mange treningsskudd.Det passet for så vidt godt, for det var stevne noen dager senere.

    Jeg har hørt flere som har påstått at det er løse tennhetter som er årsaken til kjedeantenningene. Mister du en tennhette på et ladd kammer vil det være såpass mye gnister i området rundt hanen når et skudd går av at gnistene kan slå over i nabokammeret via nippelen. Åpningen du får når hetta faller av kan sammenlignes med fenghullet i en flintlås.

    Men det er ikke bare løse tennhetter som kan være årsaken til kjedeantenning. Er niplene for lange kan rekylen forårsake at tennhettene blir dunket mot rekylskjoldet og dermed føre til antenning av flere kamre. Skifter du til nye nipler bør du være oppmerksom på dette. Er de for lange kan du eventuelt file dem litt kortere.

    Da jeg forsøkte å få til antenning av kamrene forfra gjorde jeg også et annet lite eksperiment. Jeg ladet ett kammer på vanlig måte, uten å sette tennhette på. Denne gangen strødde jeg litt FFFg krutt rundt pistongen på nabokammeret, lagde en lunte og tente på. Ingenting hendte de første åtte gangene, men den niende gangen gikk nabokammeret av. Det er tydeligvis ikke mye som skal til. Noen få kruttkorn på utsiden av pistongen samt flammen fra tennhetta (som er kraftigere enn du kanskje skulle tro) ser ut til å være nok. Hvis du bruker #11 tennhetter og har problemer med at de faller av bør du gå over til #10, eller i det minste klemme dem litt sammen før du setter dem på niplene.

    En skal ikke være for bombastisk å si at kjedeantenning ikke kan oppstå fra kammermunningen. Det kan godt hende det skjer hvis en bruker kuler som ikke er trange nok. En bør derimot være klar over at antenningen like gjerne kan skje fra andre enden. Sørg derfor for å ha tennhetter som sitter godt fast og at niplene ikke er for lange. For min egen del merker jeg at jeg holder god avstand når jeg ser skyttere som har problemer med å få tennhettene til å henge på. Jeg anser alltid muligheten for kjedeantenning som stor i slike tilfeller. Forhåpentligvis har jeg rukket å ta dekning før revolveren eventuelt begynner å løpe løpsk.