Fra USA kommer det fra tid til annen svartkruttutstyr som blir hauset stort opp av produsentene. Som regel lover reklamen gull og grønne skoger, men ikke sjelden viser det seg at produktene ikke holder mål. Ett av produktene som amerikanerne har skrytt veldig av de siste årene kalles «Lehigh Valley Patch Lubricant», og dette er som navnet tilsier et smørestoff for fettlapper.

Dette stoffet er det ikke bare produsentene og leverandørene som har skrytt av, men også mange skyttere har lovprist Lehigh Valley som det ultimate fettlappsmørestoffet. Jeg har i flere år lurt på hva dette var, og i år var det på tide å prøve vidundermiddelet. Lehigh Valley Patch Lubricant ble oppfunnet av to amerikanere som heter Leslie Phelps og Tom DeCare, og de lover at stoffet ikke er petroleumsbasert. Jeg bestilte med det første to flasker av stoffet. Middelet er flytende, og kommer på plastflasker som innholder 6.7 fluid ounces eller 1,98 dl. Dette skal i følge produsenten være nok til 1000 fettlapper, men det er nok heller tvilsomt om det holder til så mange. Flasken er utstyrt med en oppvippbar tut som gjør det lett å porsjonere stoffet ut på lappene, men du må skru av korken ved bruk første gangs bruk, og fjerne en plugg under korken før du får stoffet ut av flaska. Vær klar over at du ikke må kaste den røde pluggen, men sette den på plass etter bruk. Jeg har hørt flere historier om skyttere som har kastet denne pluggen, lagt flaska ned i skytebagen og har kommet tilbake noen dager senere til tom flaske.

Stoffet er champagnefarget og lukter ganske likt Ballistol. I følge produsenten er stoffet tilsatt furunålessens og det er vel dette som gir den karakteristiske lukten. Stoffet er tyntflytende, og kan virke noe klissete dersom du får det på fingrene.

Det første jeg gjorde da jeg fikk tak i stoffet var å fukte noen fettlapper og se hvordan stoffet reagerte dersom det ikke ble lagret lufttett. Resultatet var ganske nedslående, for allerede etter noen timer var lappene merkbart tørrere. Dagen etter var det så godt som ingen tegn til at lappene hadde vært smurt. Det betyr at fettlappene som er smurt med Lehigh Valley plasseres i en lufttett beholder umiddelbart etter at de er smurt dersom fettlappene skal beholde smøreegenskapene.

Reklamen lover ubeskjedent at stoffet «rengjør mens du skyter», og at det skal være fullstendig unødvendig å pusse mellom skuddene, uavhengig av størrelse på kruttladningen, rifledybde eller værforhold.

Testing

Jeg bestemte meg først som sist å la Lehigh Valley-stoffet gjennomgå den vanskeligste testen jeg kunne finne i våpenskapet. Det jeg kom fram til måtte være det vanskeligste var å skyte 15 skudd på rappen uten å pusse mellom skuddene i en custom flintlåsrifle i kaliber .50, ladet med rund kule og godladningen på 97 grains Wano PP. Dette er egentlig en jaktrifle, og det håndlagede 42" (106 cm) lange løpet er riflet med en langsom riflestigning som gjør én omdreining på 72", og det betyr at rifla går best med harde ladninger. Rifledybden er .012" (0,3 mm).

Til vanlig bruker jeg et tynt lag med T/C Bore Butter på fettlappene i denne rifla. Lappene kjennes ganske tørre ut etter at de er smurt, men klemmer du litt på dem så tyter den gule smurningen ut fra fibrene i stoffet. Mellom kula og kruttet bruker jeg en filtpropp som også er smurt med Bore Butter. For å få jevn presisjon gjennom de 13 skuddene som skal skytes i et stevne i NSU-regi så er jeg nødt til å pusse mellom hvert skudd. Det vil si, nødt er jeg ikke, men pussing gir de tetteste samlingene. Problemet med denne metoden er at dersom det brukes for mye fett på proppene så kommer dette i kontakt med fenghullet etter at det er pusset av løpet. Resultatet er en del feilantenninger der bare fengkruttet går av. Jeg hadde en del problemer med det sist sesong, og lyset gikk egentlig først opp for meg da jeg lå og skjøt under NM. Det er ikke noe godt tegn når det tyter ut gult fett i fenghullet. Dette er ikke bare irriterende med tanke på feilantenninger, men det gir seg også ofte utslag i en liten forsinkelse når skuddet først går av. Dermed er det lett for at skuddet forsvinner litt ut i periferien på skiva. Etter at jeg sluttet å smøre proppene, eller i det minste smurte dem litt mindre, så har problemet forsvunnet helt.

Lehigh Valley Patch Lubricant i praksis

De første skuddene med Lehigh Valley Patch Lubricant ble avfyrt fra benk på 50 meters hold på vanlig halvmeterskive. Jeg startet med rent løp og ladet en usmurt filtpropp mellom kruttet og kula. På bruksanvisningen står det at det skal smøres rikelig med væske på fettlappene. Mine lapper var ikke dryppende våte, men de var godt fuktige. Overflødig smørestoff blir presset ut av lappen når kula blir startet likevel.

Det første skuddet satt i innertieren der det skulle. Treffpunktet var rimelig likt det jeg var vant til med den vanlige smurningen min. De to neste skuddene satte seg i samme hullet i nier-ringen to cm over det første skuddet. De tre siste satte seg enda to cm over, i åtter-ringen. Etter de fem første skuddene var det tendenser til at kruttslammet gjorde sitt til at treffpunktet ble høyere fra skudd til skudd. Det første skuddet satt i tieren, men siden kruttslammet fra dette skuddet gjorde at det ble mer friksjon i løpet førte det trolig til at treffpunktet ble høyere, akkurat som forventet. Dette fortsatte med de fem neste skuddene. Treffpunktet ble stadig høyere, og etter det tiende skuddet satt tre av skuddene lavt i sjuer-ringen og to høyt i nieren. Med unntak av det første skuddet som satt lavere på grunn av det rene løpet, så målte samlingen på de ni resterende skuddene 3,9 cm. Slett ikke verst det, men det er noe dårligere enn det testrifla presterer med Bore Butter og pussing mellom skuddene. Men en ting skal være sikkert, det er mye bedre enn når jeg skyter med Bore Butter og ikke pusser.

De fem neste skuddene var noe mer skuffende. Treffpunktet steg enda mer, og det høyeste skuddet lå akkurat mellom sekser- og femmer-ringen. Under ladingen så kjente jeg at det begynte å lugge mer, og den velkjente ringen av kruttslam nede i løpet ble merkbar. Spredningen var også større. Det laveste skuddet satt i nieren. Samlingen i denne serien var skuffende 10 cm. Alle de 15 skuddene satt mellom klokken 11 og 12 på skiva, så den horisontale spredningen var det ikke noe å si på. Det at treffpunktet blir høyere og høyere har som nevnt trolig sammenheng med at når det blir mer og mer slam i løpet så blir det mer friksjon, noe som gjør at trykket stiger inni løpet og farten ut løpet blir høyere. Dermed blir også treffpunktet høyere.

Rengjøring

Til slutt var det tid for den obligatoriske rengjøringen. Etter den første fuktede lappen var overraskelsen stor, for det kjentes ikke ut som det var mye slam nede i løpet. Etter tre nye fuktede lapper var løpet rent, og det var bare til å avslutte med et par tørre lapper, og så sette det inn med olje. Selv om jeg pusser mellom hvert skudd så bruker jeg å bruke mer tid og pusselapper på rengjøringen. Absolutt en positiv overraskelse.

Konklusjon

Presisjonen er bedre når jeg pusser mellom hvert skudd og bruker Bore Butter, men resultatene med Lehigh Valley var egentlig rimelig positive, spesielt pussen i etterkant. Jeg hadde kanskje vært enda mer imponert hadde det ikke vært for den pompøse reklamen. Skuffende var det også at stoffet tørket såpass fort inn. Lehigh Valley burde være perfekt for skyttere som liker svært våte fettlapper; blant annet mange blant de som bruker denne metoden i munnladningspistoler. Mulighetene for mer utprøving er selvfølgelig til stede. Som nevnt ble resultatene mye bedre med Lehigh enn Bore Butter når jeg ikke pusset mellom skuddene. Jeg skal nok klare å kvitte meg med de fire desiliterne jeg har igjen i løpet av kort tid.