Forum

Marked


Dagen i dag

19. april 1808

Slaget ved Toverud ble utkjempet ved Toverud i Aurskog natten mellom 19. og 20. april 1808. Om kvelden 18.... Les mer ...

Dagen i går

18. april 1847

Amerikanerne seiret i slaget ved Cerro Gordo


19. april 1808

Slaget ved Toverud
Slaget ved Toverud ble utkjempet ved Toverud i Aurskog natten mellom 19. og 20. april 1808. Om kvelden 18. april overnattet prins Christian August og hans styrker ved Trøgstad kirke og fikk da ilbud om at svenskene hadde inntatt Blaker skanse. I grålysningen den 19. april brøt han opp og fortsatte ilmarsjen nordover mot Aurskog. Samme dag sendte svenskene et kompani nordover mot Blaker for å forsterke grev Axel Otto Mörners kavaleristyrke, men ved Killingmo gikk de rett på en av de norske fortroppene og trakk seg tilbake til Haneborg.

Imens hadde grev Mörner fått en følelse av at ikke alt var som det skulle, og på ettermiddagen bestemte han seg for å gå tilbake til Haneborg. Om kvelden, i mørket, gikk han ved Toverud rett på en norsk bataljon ledet av major Weiby. Etter en kort, men dramatisk kamp måtte grev Mörner overgi seg. 112 svenske livgrenaderer og husarer, seks offiserer og tre underoffiserer ble tatt til fange og ført til Akershus festning. Grev Mörner selv måtte overgi seg til den unge løytnant Gregers Lund. Mörners egen kommentar var: «Att jag måste bli fången, trodde jag nog, men det är svårt att skulle lämna sitt värje till en pojke.» Han ble plassert som fange «på æresord» ved Ulefos Hovedgaard hos Niels Aall. Han ble satt fri i 1809.

18. april 1847


Amerikanerne seiret i slaget ved Cerro Gordo
Slaget ved Cerro Gordo ble utkjempet under den mexicansk-amerikanske krig. Amerikanske tropper under Winfield Scott angrep den tallmessig overlegne mexicanske hæren under Santa Anna i flanken og fordrev den fra en sterk forsvarsstilling. Amerikanske styrker hadde kort tid i forveien erobret havnen i Veracruz og var nå på vei mot Mexico City.

General Antonio López de Santa Anna, som var øverstkommanderende for de mexikanske troppene i området, blokkerete general Scotts fremmarsj ved Cerro Gordo med flere enn 12 000 soldater i en befestet kløft. I hans hær var restene av Nordhæren på 5 650 mann, mens resten var forsterkninger fra hovedstaden.

Robert E. Lee, som var kaptein i det amerikanske ingeniørkorpset, oppdaget at en fjellsti førte rundt Santa Annas stilling. Scott manøvrerte hurtig hovedstyrken inn på denne stien og rammet mexicanerne i flanken. En hurtig kamp fulgte, og Santa Annas hær ble drevet på flukt.

Mexicanerne mistet 1 000 drepte og sårede, mens ytterligere 3 000 ble tatt til fange. Amerikanerne hadde 64 døde og 353 sårede. General Santa Anna blev overrasket av Illinois 4. frivillige infanteriregiment og måtte flykte til hest uten sitt kunstige ben. Benet står nå utstilt på et museum i Illinois.


Chat

Offline

Ingen påloggede.

    (Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)


    Uthevet artikkel

      Marinens patronkonverterte kammerladningsgeværer

    • Marinens patronkonverterte kammerladningsgeværer

      Det har til nå vært vanlig å bruke betegnelser som Modell 1845/67 eller Modell 1860/67 om Marinens kammerladningsgeværer som har blitt omgjort til metallpatron. Ny informasjon viser derimot at årstallet 1867 er for tidlig til å modellfeste Marinens patronkonverterte kammerladningsgeværer.

    Jo Gjende og hans rifler

    Kategori: Jakt
    Publisert: 2003.
    Redigert: 28. november 2010.
    Antall visninger: 10679

    Jo Gjende, ca. 1850

    Jo Gjende, ca. 1850.

    Fjellmannen Jo Tjøstolsson Kleppe (1794–1884), også kalt Jo Gjende, er kjent som en reinsjeger av rang. Han var eneboer størstedelen av livet, og levde et ensomt liv i bua si ved Gjendeosen i Jotunheimen. Tiden brukte han til å jakte og lese bøker av opplysningstidens filosofer som Voltaire og Volney. Han var kjent som en spesiell mann og en dyktig rifleskytter som skal ha nedlagt rundt 500–600 rein.

    Jo felte sin første rein i 1812, da han var 18 år gammel. Geværene som fantes i området rundt Jotunheimen på denne tiden var alle laget av utenombygds børsesmeder. Mange av dem var våpen som var bygget på deler fra gamle infanterimusketter fra Kristian 4s (1577–1648) tid. De eldste delene fra disse geværene må ha vært godt og vel 150 år gamle allerede det året Jo ble født.

    Østerdalsrifler

    De geværene Jo likte best var «østerdølsriflene» som var laget av børsemakeren Engebret Engebretsson, som en antar levde mellom 1680 og 1760. Disse hadde de typiske norske kassepipene som kjennetegnes ved at de var kvadratiske i bakkant men som gikk over til et åttekantet snitt lenger framme. Både kaliberet og børsetypen passet Jo best, og han sa støtt at han ikke hadde truffet på rifler som var så gode som disse. De fleste østerdalsriflene hadde jernpiper, men noen få hadde stålpiper som var mer slitesterke. Men, alt er relativt – datidens stål er vel nærmere det vi kaller jern i dag. Dette var også rifler som begynte å bli gamle, og de var vanskelige å få tak i hvis de skulle være i brukbar god stand. Etter hvert som løpet ble slitt ble de boret opp og riflet opp på ny. Det førte til at kaliberet ble vel grovt med tiden.

    Rifling av pipene

    Omkring 1845 kom det en regimentssmed til bygds. Denne smeden kunne bore ut riflepiper i stål, og han hadde godt rykte på seg. Jo fikk laget seg en kort og en lang kassepipe av denne smeden. Deretter gikk han fra den ene børsesmeden til den andre for å få riflet pipene. Etter hvert lærte han seg kunsten å rifle løpene sine selv, og etter det var det ingen andre som fikk rifle hans piper. I begynnelsen fikk han det ikke helt til, og han riflet og skjøt, riflet og skjøt, men han ga seg aldri før han hadde fått riflene til å gå godt. Selv om det var få som hadde tro på ham fikk han likevel riflene sine så presise at de kunne sette kule på kule i samme hullet på blinken. Det var ikke på langt nær alle riflene som var like gode. Noen var det ikke «drep» i, andre var ustabile og slengte et skudd her og et skudd der, mens andre igjen hadde for kort rekkevidde. Disse var det bare å kvitte seg med. En mesterskytter som Jo Gjende ville ikke vite av det minste lyte ved riflene sine.

    Storskytteren

    Jo hadde rykte på seg for å være en dyktig skytter, men så fortelles det også at det ikke gikk en dag uten at han skjøt et skudd eller to med ett eller flere av geværene sine. Han vant også de fleste av skytekonkurransene han deltok i. I 1860 ble det stiftet et skytterlag i Vågå, og Jo ble overtalt til å stille på premieskytingen. Han tok ikke uventet førsteplassen og vant en flott Kongsbergrifle.

    Han brukte det meste av det han tjente på krutt og bly. Han tjente ikke all verden på jaktingen, og de meste av pengene hadde han tjent som ung da han i noen år reiste rundt omkring som fekar. Brukte han ikke pengene på bly så kjøpte han seg nye børser, som han enten solgte eller byttet bort når han var lei av dem.

    Riflene Jo laget seg av de to stålpipeemnene mente han at det ikke fantes maken til i hele Norge. Dette var reinsrifler av ypperste kvalitet. Den lange var utstyrt med en fint gravert flintlås. Jo var allerede begynt å aldres da han fikk disse riflene, men han mente at dersom han hadde hatt denne rifla da ha var på sitt mest aktive som reinsjeger så kunne det spart han for mye strev. Ble holdet for langt så gjorde ikke det noe. Denne rifla kunne han helle i to kruttmål med krutt uten at presisjonen ble dårligere. Med andre ord gikk børsa godt med harde ladninger.

    Skeptisk til perkusjonslåsen

    Jo Gjende med venner

    Jo Gjende med venner.

    For Jo Gjende var det bare flintlåsen som var dugende. En engelskmann forærte ham en gang en dyr perkusjonslås som var fint gravert, og denne satte Jo på en av børsene sine – mest for å være høflig. Første gang han skulle prøve låsen så klikket den. Da ble Jo så sint at han resolutt skrudde låsen av, g den endte like etter endte sine dager på bunnen av et fjellvann.

    På sine eldre dager fordømte han perkusjonslåsen ned i svarteste avgrunnen: «Nei, de er Fan sjøl te Laas!» skal han ha sagt. Presisjon var det ikke mulig å få med «knallåsbørser» heller, mente den gamle stabeisen. Låsen antente kruttet så hurtig at det jaggu var nesten som om kula skulle sprette ut løpet. Teorien til Jo var at dersom det ikke fikk slippe ut en liten dunst med kruttgass ut fenghullet, så gikk heller ikke kula stødig. Bakladningsgeværer med spisskule var han heller ikke overvettes begeistret for. Det ble skutt på for langt hold med dem, mente han, noe som bare sørget for å skadeskyte og skremme reinen. Kulebanen var altfor krum med de tunge spisskulene – det måtte jo alle skjønne. Dersom det var kammerladere han siktet til så hadde han nok selv sett hvor krum kulebanen var. Det skulle ikke mer til enn en aldri så liten feilbedømming av avstanden før det ble bomskudd.

    Den store reinsjegeren ble en gammel mann. Han var sprek til det siste og fulgte ivrig med på de dramatiske hendelsene i norsk politikk på denne tiden. Særlig interessert i politikk var han ikke før vetostriden og riksrettsaken mot høyreregjeringen til Selmer i 1883. Dette var begivenheter som ledet mot unionsoppløsningen med Sverige. Jo var venstremann og han holdt Johan Sverdrup for å være den gildeste mannen Norge hadde hatt etter 1814. En annen av kampsakene hans var religion. Han holdt bibelen for å være eventyr og oppspinn og hatet alt som hadde med prester og presteskap å gjøre. Jo Gjende døde i 1884, 90 år gammel.

    Denne artikkelen ble første gang publisert i Muskedunderen nr. 3 2003.

    Litteratur

    • Kleiven, Ivar. I gamle Daagaa: Forteljingo og Bygda-Minne fraa Vaagaa, Aschehoug, 1908.
    • Hohle, Per. Storjegere, Gyldendal, 1965.