Forum

Marked


Dagen i dag

1. desember 1841

Det ble bestemt at de glattløpede 16 lødige perkusjonsmuskettene skulle lades med 6,6 gram krutt (101,5... Les mer ...

Dagen i går

30. november 1700

Slaget ved Narva


1. desember 1841

Ladning for perkusjonsmuskettene
Det ble bestemt at de glattløpede 16 lødige perkusjonsmuskettene skulle lades med 6,6 gram krutt (101,5 grains), noe som var halvparten av det som ble brukt da geværene hadde flintlås (3 kvintiner eller 11,7 gram/180 grains. De 16 lødige muskettene brukte 20 lødig kule. Det ble også bestemt å bruke samme ladning i patroner med 18 lødig kule, men med papir to ganger rundt kula. Patroner med 19 eller 20 lødige kuler skulle vikles med papir tre ganger rundt kula.

De originale ladningene virker ganske kvasse sammenlignet med ladningene svartkruttskyttere flest bruker i dag, men husk på at kulene som ble brukt hadde ganske stort spillrom. En del av kruttgassene blåste derfor forbi, slik at rekylen egentlig var ganske mild. Dersom de hadde ladet slik vi lader i dag, med en trang fettlapp og kule, ville de nok ha merket at rekylen var betydelig hardere.

30. november 1700


Slaget ved Narva
Slaget ved Narva i den store nordiske krig regnes som en av de største seirene i svensk historie. I november 1700 hadde russerne under tsar Peter den store beleiret den estiske byen Narva, lengst øst i det svenske østersjøriket.

Kong Karl 12. hadde kommet fra Sverige med en styrke på 8 140 mann og inne i byen hadde han rundt 2 500 soldater. Russerne var i overtall, rundt 37 000 mann. Om man regner med stort og smått, var de kanskje over 80 000.

Den svenske hæren ble ledet av kongen selv, assistert av general Carl Gustaf Rehnskiöld, mens russerne ble kommandert av hertugen av Croy. Tsar Peter hadde forlatt hæren bare noen dager tidligere.

Klokka to den 30. november (etter den gregorianske kalender) ble to signalraketter sendt opp som tegn på at striden kunne ta til. Artilleriet åpnet straks ild. I det samme endret været seg radikalt. Det blåste opp en snøstorm, rett i øynene på russerne. Da svenskene fikk se dette var de ikke sene om å gå til angrep. De slo raskt gjennom de russiske linjene og hele den russiske hæren fikk panikk. Mange flyktet fra slagmarken og druknet i Narvaelven.

Tapene var store: Russerne mistet over 15 000, mens Sveriges tap var på beskjedne 667 mann. De overlevende russerne overga seg og la ned våpnene sine. Seierherrene samlet inn over 20 000 musketter.


Chat

Offline

Ingen påloggede.

    (Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)


    Uthevet artikkel

      Blylappe et rifleløp

    • Blylappe et rifleløp

      Mange gamle våpen har av forskjellige årsaker dårlige løp. Dette kan være forårsaket av dårlig vedlikehold, rust eller slitasje fra pussestenger eller -snorer. Men selv dårlige løp kan forbedres med en runde blylapping. Metoden går kort fortalt ut på å støpe en blyplugg inn i løpet, smøre den med slipepasta og dra den frem og tilbake gjennom løpet.

    Jo Gjende og hans rifler

    Kategori: Jakt
    Publisert: 2003.
    Redigert: 28. november 2010.
    Antall visninger: 11986
    Read article in English

    Jo Gjende, ca. 1850

    Jo Gjende, ca. 1850.

    Fjellmannen Jo Tjøstolsson Kleppe (1794–1884), også kalt Jo Gjende, er kjent som en reinsjeger av rang. Han var eneboer størstedelen av livet, og levde et ensomt liv i bua si ved Gjendeosen i Jotunheimen. Tiden brukte han til å jakte og lese bøker av opplysningstidens filosofer som Voltaire og Volney. Han var kjent som en spesiell mann og en dyktig rifleskytter som skal ha nedlagt rundt 500–600 rein.

    Jo felte sin første rein i 1812, da han var 18 år gammel. Geværene som fantes i området rundt Jotunheimen på denne tiden var alle laget av utenombygds børsesmeder. Mange av dem var våpen som var bygget på deler fra gamle infanterimusketter fra Kristian 4s (1577–1648) tid. De eldste delene fra disse geværene må ha vært godt og vel 150 år gamle allerede det året Jo ble født.

    Østerdalsrifler

    De geværene Jo likte best var «østerdølsriflene» som var laget av børsemakeren Engebret Engebretsson, som en antar levde mellom 1680 og 1760. Disse hadde de typiske norske kassepipene som kjennetegnes ved at de var kvadratiske i bakkant men som gikk over til et åttekantet snitt lenger framme. Både kaliberet og børsetypen passet Jo best, og han sa støtt at han ikke hadde truffet på rifler som var så gode som disse. De fleste østerdalsriflene hadde jernpiper, men noen få hadde stålpiper som var mer slitesterke. Men, alt er relativt – datidens stål er vel nærmere det vi kaller jern i dag. Dette var også rifler som begynte å bli gamle, og de var vanskelige å få tak i hvis de skulle være i brukbar god stand. Etter hvert som løpet ble slitt ble de boret opp og riflet opp på ny. Det førte til at kaliberet ble vel grovt med tiden.

    Rifling av pipene

    Omkring 1845 kom det en regimentssmed til bygds. Denne smeden kunne bore ut riflepiper i stål, og han hadde godt rykte på seg. Jo fikk laget seg en kort og en lang kassepipe av denne smeden. Deretter gikk han fra den ene børsesmeden til den andre for å få riflet pipene. Etter hvert lærte han seg kunsten å rifle løpene sine selv, og etter det var det ingen andre som fikk rifle hans piper. I begynnelsen fikk han det ikke helt til, og han riflet og skjøt, riflet og skjøt, men han ga seg aldri før han hadde fått riflene til å gå godt. Selv om det var få som hadde tro på ham fikk han likevel riflene sine så presise at de kunne sette kule på kule i samme hullet på blinken. Det var ikke på langt nær alle riflene som var like gode. Noen var det ikke «drep» i, andre var ustabile og slengte et skudd her og et skudd der, mens andre igjen hadde for kort rekkevidde. Disse var det bare å kvitte seg med. En mesterskytter som Jo Gjende ville ikke vite av det minste lyte ved riflene sine.

    Storskytteren

    Jo hadde rykte på seg for å være en dyktig skytter, men så fortelles det også at det ikke gikk en dag uten at han skjøt et skudd eller to med ett eller flere av geværene sine. Han vant også de fleste av skytekonkurransene han deltok i. I 1860 ble det stiftet et skytterlag i Vågå, og Jo ble overtalt til å stille på premieskytingen. Han tok ikke uventet førsteplassen og vant en flott Kongsbergrifle.

    Han brukte det meste av det han tjente på krutt og bly. Han tjente ikke all verden på jaktingen, og de meste av pengene hadde han tjent som ung da han i noen år reiste rundt omkring som fekar. Brukte han ikke pengene på bly så kjøpte han seg nye børser, som han enten solgte eller byttet bort når han var lei av dem.

    Riflene Jo laget seg av de to stålpipeemnene mente han at det ikke fantes maken til i hele Norge. Dette var reinsrifler av ypperste kvalitet. Den lange var utstyrt med en fint gravert flintlås. Jo var allerede begynt å aldres da han fikk disse riflene, men han mente at dersom han hadde hatt denne rifla da ha var på sitt mest aktive som reinsjeger så kunne det spart han for mye strev. Ble holdet for langt så gjorde ikke det noe. Denne rifla kunne han helle i to kruttmål med krutt uten at presisjonen ble dårligere. Med andre ord gikk børsa godt med harde ladninger.

    Skeptisk til perkusjonslåsen

    Jo Gjende med venner

    Jo Gjende med venner.

    For Jo Gjende var det bare flintlåsen som var dugende. En engelskmann forærte ham en gang en dyr perkusjonslås som var fint gravert, og denne satte Jo på en av børsene sine – mest for å være høflig. Første gang han skulle prøve låsen så klikket den. Da ble Jo så sint at han resolutt skrudde låsen av, g den endte like etter endte sine dager på bunnen av et fjellvann.

    På sine eldre dager fordømte han perkusjonslåsen ned i svarteste avgrunnen: «Nei, de er Fan sjøl te Laas!» skal han ha sagt. Presisjon var det ikke mulig å få med «knallåsbørser» heller, mente den gamle stabeisen. Låsen antente kruttet så hurtig at det jaggu var nesten som om kula skulle sprette ut løpet. Teorien til Jo var at dersom det ikke fikk slippe ut en liten dunst med kruttgass ut fenghullet, så gikk heller ikke kula stødig. Bakladningsgeværer med spisskule var han heller ikke overvettes begeistret for. Det ble skutt på for langt hold med dem, mente han, noe som bare sørget for å skadeskyte og skremme reinen. Kulebanen var altfor krum med de tunge spisskulene – det måtte jo alle skjønne. Dersom det var kammerladere han siktet til så hadde han nok selv sett hvor krum kulebanen var. Det skulle ikke mer til enn en aldri så liten feilbedømming av avstanden før det ble bomskudd.

    Den store reinsjegeren ble en gammel mann. Han var sprek til det siste og fulgte ivrig med på de dramatiske hendelsene i norsk politikk på denne tiden. Særlig interessert i politikk var han ikke før vetostriden og riksrettsaken mot høyreregjeringen til Selmer i 1883. Dette var begivenheter som ledet mot unionsoppløsningen med Sverige. Jo var venstremann og han holdt Johan Sverdrup for å være den gildeste mannen Norge hadde hatt etter 1814. En annen av kampsakene hans var religion. Han holdt bibelen for å være eventyr og oppspinn og hatet alt som hadde med prester og presteskap å gjøre. Jo Gjende døde i 1884, 90 år gammel.

    Denne artikkelen ble første gang publisert i Muskedunderen nr. 3 2003.

    Litteratur

    • Kleiven, Ivar. I gamle Daagaa: Forteljingo og Bygda-Minne fraa Vaagaa, Aschehoug, 1908.
    • Hohle, Per. Storjegere, Gyldendal, 1965.