Forum

Marked


Dagen i dag

4. mars 1836

I et krigsråd bestemte mexicanerne at ingen fanger ville bli tatt den dagen de stormet Alamo. En endelig... Les mer ...

Dagen i går

3. mars 1851

De norske tappgeværene ble approbert


4. mars 1836

Ingen fanger skulle tas ved Alamo
I et krigsråd bestemte mexicanerne at ingen fanger ville bli tatt den dagen de stormet Alamo. En endelig dato for angrepet skulle fastsettes dagen etter. Samtidig fortsatte det langvarige artilleribombardementet mot festningen fra tidlig morgen til sen kveld. Santa Anna beordret batteriene enda nærmere Alamo. Batteriene ble konsolidert i to batterier og ble stadig ført videre fremover. Innen dagen var omme sto de 180 meter fra murene.

Tiden begynte nå å renne ut for opprørerne inni Alamo. Dagen før fikk texanernes kommandant William B. Travis en melding via kureren James Butler Bonham (bildet) fra major Robert M. «Three-Legged Willy» Williamson der han ba Travis holde ut enda litt til inntil forsterkninger ankom. Texanerne fikk noen få forsterkninger sent på dagen, men dagen før hadde mexicanerne fått 1100 forsterkninger.

Travis sendte ut sin siste kjente bønn om hjelp, der han blant annet sa: «Jeg har bestemt meg for å gi livet mitt i forsvaret av dette stedet. Måtte knoklene mine bebreide landet mitt for hennes forsømmelse.»

Inni den beleirede Alamo-garnisonen var det nå mellom 185 og 260 forsvarere, mens utenfor ventet rundt 1800 mexicanske soldater.

3. mars 1851


De norske tappgeværene ble approbert
En forandring der det ble bestemt at de glattløpede norske infanterimuskettene og jegerriflene skulle omgjøres til henholdsvis tappgeværer og tappstussere ble approbert. Sistnevnte fikk sabelbajonett, mens infanterimuskettene skulle fortsette å bruke døllebajonetten.

Tappprinsippet gikk ut på at en spiss tapp ble sentrert og plassert i bunn av svansskruen. Kulene var ørlite mindre enn løpsdimensjon over riflebommene, og under lading ble spissprosjektilet dunket mot tappen med ladestokken, slik at det fikk en uthulning i bakkant og ekspanderte mot løpsveggene. I tillegg måtte løpet rifles opp. Prinsippet var en rimelig måte å gjøre om foreldede geværer til brukbare stridsvåpen.

Prøver der hensikten var å bestemme spissprosjektilets heldigste form, samt et enklere skarpskyttersikte, forstatte i årene fremover. Etter approbasjonen av spissprosjektilet til den 18 lødige kammerladeren i 1855 benyttet alle tappgeværene samme spissprosjektil som kammerladningsgeværet. Ladningen var derimot noe redusert sammenlignet med kammerladningsgeværet.

Prinsippet var egentlig fransk og ble oppfunnet av Louis-Etienne de Thouvenin i 1844.


Chat

Offline

Ingen påloggede.

    (Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)


    Uthevet artikkel

      10,15 × 61 Jarmann repeterrifle - del 2

    • 10,15 × 61 Jarmann repeterrifle - del 2

      Dette er fortsettelsen på artikkelen 10,15 Jarmann repeterrifle - del 1. Denne delen tar for seg den praktiske bruken av de gamle Jarmann-riflene. Selv om det ble laget rundt 30 000 Jarmann-geværer i Norge, så er det dessverre få igjen. Dersom du er så heldig å ha en orignal Jarmann-rifle så kan denne artikkelen hjelpe deg på veien til skytebanen.

    Skyting «Over the Log»

    Kategori: Diverse
    Publisert: 3. desember 2010 av Øyvind Flatnes.
    Antall visninger: 4958

    Skivene

    Øverst: «Spotteren» er plassert over hovedblinkens sentrum.
    Det siktets på den svarte firkanten.

    Nederst: Hovedblinken etter endt skyting.

    I gamle dager var ofte konkurransereglene for svartkruttskyting vesensforskjellige fra det de er i dag. Boka Sketches and Eccentricities of Col. David Crockett of West Tennessee fra 1834 beskriver en skytekonkurranse fra 1831 der Davy Crockett deltok.

    Det ble skutt på to avstander: 40 yards (36,5 meter) på frihånd og på 60 yards (55 meter) med støtte. Det ble brukt rifler og rundkuler som var svøpt i fettlapper av bomull. Etter hvert skudd ble det dratt en pussefille gjennom løpet for å tørke bort kruttslam. De som tviler på at det ble pusset for hvert skudd i gamle dager kan altså se at det faktisk ble gjort når det virkelig skulle skytes presist. Blinken sørget hver skytter for å ha med seg selv. Denne besto av en planke som var brent svart med en liten hvit papirbit som en skulle sikte på.

    I dag har denne skyteformen tatt seg opp igjen i USA. Over dammen kalles det «chunk gun» eller «over the log-skyting. «Chunk» og «log» kommer av at det ofte ble brukt en kubbe som støtte for riflene. Slike matcher er spesielt populære i hillbillyområdene i sørstatene. Her døde aldri skyting med munnladningsrifler ut, slik den gjorde i de fleste andre deler av verden.

    Konkurransene starter med at skytteren skyter seg inn med en øvelsesblink eller en «spotter» som den kalles. Det blir skutt flere skudd på blinken til en god samling er oppnådd. Ideelt sett skal blinken kun bestå av en tett samling på størrelse med kulas kaliber. Denne blinken blir brukt som guide under hovedskytingen. Spotteren blir lagt over blinken, med hullet i samlingen akkurat midt i sentrum av den tellende blinken. Det er uviktig hvor på øvelsesblinken samlingen sitter: om den er høy eller lav eller til siden betyr ingenting. Under skytingen siktes det på spotteren som nå er limt over den nye. Intensjonen er å skyte de tellende skuddene i samme hullet som på øvelsesblinken. Når spotteren tas bort skal skuddene sitte midt i den tellende blinken. Det er forresten enklere sagt enn gjort. Både vind og lys kan ha forandret seg i tiden fra spotteren ble skutt. Det er forbudt å flytte på spotteren under konkurransen, og siktene på riflene er faste. Ofte skytes det bare ett skudd om gangen i ti omganger, men også opp til tre eller flere skudd om gangen over færre omganger.

    Skivene inneholder ikke ringer med poeng slik vi er vant til, men består av en rund svart skive med et markert senter. Vinneren er den som har kortest avstand fra sentrum av samlingen sin og inn til senter av blinken.

    Dette er en morsom skyteform som med hell kan prøves under trening eller for moro skyld på klubbstevner. Det er ikke så lett som det kanskje kan virke!

    Denne artikkelen ble første gang publisert i Muskedunderen nr. 3 2003.