Øverst: «Spotteren» er plassert over hovedblinkens sentrum.
Det siktets på den svarte firkanten.

Nederst: Hovedblinken etter endt skyting.

Det ble skutt på to avstander: 40 yards (36,5 meter) på frihånd og på 60 yards (55 meter) med støtte. Det ble brukt rifler og rundkuler som var svøpt i fettlapper av bomull. Etter hvert skudd ble det dratt en pussefille gjennom løpet for å tørke bort kruttslam. De som tviler på at det ble pusset for hvert skudd i gamle dager kan altså se at det faktisk ble gjort når det virkelig skulle skytes presist. Blinken sørget hver skytter for å ha med seg selv. Denne besto av en planke som var brent svart med en liten hvit papirbit som en skulle sikte på.

I dag har denne skyteformen tatt seg opp igjen i USA. Over dammen kalles det «chunk gun» eller «over the log-skyting. «Chunk» og «log» kommer av at det ofte ble brukt en kubbe som støtte for riflene. Slike matcher er spesielt populære i hillbillyområdene i sørstatene. Her døde aldri skyting med munnladningsrifler ut, slik den gjorde i de fleste andre deler av verden.

Konkurransene starter med at skytteren skyter seg inn med en øvelsesblink eller en «spotter» som den kalles. Det blir skutt flere skudd på blinken til en god samling er oppnådd. Ideelt sett skal blinken kun bestå av en tett samling på størrelse med kulas kaliber. Denne blinken blir brukt som guide under hovedskytingen. Spotteren blir lagt over blinken, med hullet i samlingen akkurat midt i sentrum av den tellende blinken. Det er uviktig hvor på øvelsesblinken samlingen sitter: om den er høy eller lav eller til siden betyr ingenting. Under skytingen siktes det på spotteren som nå er limt over den nye. Intensjonen er å skyte de tellende skuddene i samme hullet som på øvelsesblinken. Når spotteren tas bort skal skuddene sitte midt i den tellende blinken. Det er forresten enklere sagt enn gjort. Både vind og lys kan ha forandret seg i tiden fra spotteren ble skutt. Det er forbudt å flytte på spotteren under konkurransen, og siktene på riflene er faste. Ofte skytes det bare ett skudd om gangen i ti omganger, men også opp til tre eller flere skudd om gangen over færre omganger.

Skivene inneholder ikke ringer med poeng slik vi er vant til, men består av en rund svart skive med et markert senter. Vinneren er den som har kortest avstand fra sentrum av samlingen sin og inn til senter av blinken.

Dette er en morsom skyteform som med hell kan prøves under trening eller for moro skyld på klubbstevner. Det er ikke så lett som det kanskje kan virke!

Denne artikkelen ble første gang publisert i Muskedunderen nr. 3 2003.