Flint- og perkusjonslåsene er de mest brukte antenningssystemene som blir brukt på dagens svartkruttvåpen. Andre systemer, som luntelås, snapplås og hjullås, blir også brukt, men i mer begrenset grad. Dersom du er interessert i en grundigere innføring i bruken av de forskjellige antennelsessystemene, så kan du lese kapittel 1 og 4 i Vakre våpen - svart krutt.

Luntelåsen

Luntevåpen blir ofte kalt «hyssingbørser» på dagens svartkruttskytebaner. Luntelåsen var den første brukbare låsen som ble brukt på svartkruttvåpen. Den var vanlig allerede i senmiddelalderen, og ble brukt fram til den ble avløst av hjul-, snapp,- og flintlåsen på slutten av 1600-tallet. Under bruk måtte skytteren først antenne en lunte, som ble holdt fast i kjevene til en hane. Når skytteren trakk av ble hanen med den glødende lunta sluppet ned mot en fengpanne som var fylt med krutt. En tennkanal i løpet, rett ovenfor panna, sørget for at flammene fra fengkruttet nådde inn i hovedladningen.

Det sier seg selv at dette var et tungvint system. Siden skytteren måtte tenne lunta på forhånd, og var luntelåsen lite praktisk både på slagmarken og på jakt. På grunn av at lunta lett sloknet var luntelåsen tilnærmet ubrukelig som kavalerivåpen

Hjullåsen

Hjullåsen ble sannsynligvis oppfunnet på begynnelsen av 1500-tallet, og den var på de fleste måter en klar forbedring sammenlignet med luntelåsen. Mekanismen kan sammenlignes med en moderne sigarettenner. Mellom kjevene i hanen ble det skrudd fast et stykke svovelkis. «Hjulet» besto av et serratert stålhjul, som stakk opp fra en fengpanne. Før skuddet måtte skytteren trekke opp dette hjulet ved hjelp av en nøkkel, og krutt ble lagt på fengpanna. Deretter ble hanen presset ned mot stålhjulet. Når skytteren trakk i avtrekkeren snurret hjulet rundt, og kontakten med svolvelkiset førte til at det oppsto gnister. Dette antente fengruttet, og skuddet gikk av.

Hjulåsen besto av mange deler, og var derfor dyr. I tillegg gikk den lett i stykker. Likevel, hjullåsen var et populært kavalerivåpen, og ble derfor ofte brukt på pistoler.

Flintlåsen

Flintlåsen ble vanlig i bruk fra ca. midten av 1600-tallet. Flintlåsens forgjenger, flintsnapplåsen, ble oppfunnet rundt 1550. Den er nokså lik flintlåsen når det gjelder funksjon. Utover på 1600-tallet erstattet flintlåsen sakte men sikkert hjul- og snapplåsen.

Flintlåsen hadde en flintstein mellom kjevene. Over panna var det montert et ildstål, som også fungerte som lokk for fengpanna. Når hanen med stor kraft traff stålet, oppsto et gnistregn som antente fengkrutt og hovedladning. Flintlåsen var i vanlig bruk fram til 1840-tallet.

Perkusjonslåsen

Oppfinnelsen av perkusjonslåsen tilskrives oftest skotten Alexander Forsyth, som tok patent på låsen i 1805. På perkusjonslåsen er hanen er formet som en hammer. En kobbertennhette settes på en pistong, eller nippel. Pistongen har en tennkanal som har forbindelse med kruttet. Når skuddet går slår hanen ned på tennhetten og antenner kruttet. Perkusjonslåsen var en stor forbedring sammenlignet med flintlåsen. Nå kunne skytteren skyte i dårlig vær, han slapp å få flammer opp i ansiktet, og tiden det tok å antenne ladningen ble forkortet. Perkusjonsperioden varte ikke lenge, og allerede på 1860-tallet ble det vanlig med messingpatroner, slik vi kjenner dem i dag.

Enhetspatronen

En enhetspatron består av de tre hovedkomponentene som trengs for å avfyre et våpen: tennsats, krutt og kule. De første enhetspatronene var papirpatroner, som ble brukt i blant annet preussiske Dreyse-rifler og Chassepot-rifler. Senere ble det vanligere å lage kobber- og messinghylser. Denne ammunisjonen er relativt lik den rifle- og håndvåpenammunisjonen som benyttes i moderne våpen.

Det ble brukt en rekke forskjellige våpensystemer som ble ladet med svartkruttenhetspatroner. I Norge ble det benyttet Lundsgeværer, Landmarkgeværer, Remington rolling block-geværer, Jarmann-geværer, Lefacheux-revolvere og Nagant-revolvere.