Under moderne skytekonkurranser er vi vant til strenge sikkerhetskrav, men da skytevåpnene var nye i Norge var situasjonen en annen. Den første kilden som forteller om en skyteulykke her til lands befinner seg på Statsarkivet i Bergen. Kilden er Bergen rådstuprotokoll – en gammel justisprotokoll fra årene 1592–1594.

Bergen rådstuprotokoll er Norges eldste justisprotokoll og den har overlevd utallige branner i Bergen før den sannsynligvis forsvant ut av byen for en periode. I 1791 kom den tilbake til Bergen, og etter å ha hatt tilhold på forskjellige arkiver og museer havnet den på Statsarkivet i Bergen i 1995.

Protokollen hadde opprinnelig rundt 500 sider, men enkelte sider mangler og andre er ufullstendige. Skriverne som har ført den i pennen har brukt en jevn og fin skrift, og protokollen er relativt enkel å lese. Som kilde til bylivet i Bergen i årene mellom 1592 og 1594 er den særdeles rikholdig. Bergen på 1500-tallet har vært oppfattet som en by så voldelig at det ble begått over 100 ganger så mange drap per år sammenlignet med dagens norske samfunn, og at drapsratene var mye verre enn da mafiaen herjet på sitt verste på Sicilia. Statsarkivar Yngve Nedrebø har med grunnlag i Bergen rådstuprotoll påvist at det kanskje ikke var så ille likevel. Norges sannsynligvis første dokumenterte vådeskudd er likevel en av de mer uheldige sakene.

Den uheldige var en ung mann ved navn Jon Jonsen. Om ettermiddagen på tredje pinsedag 1593, omtrent klokken 3, hadde Jon deltatt på en papegøyeskyting som var vanlig i Bergen på denne tiden. Slike skytekonkurranser hadde sannsynligvis røtter tilbake til armbrøstens tid. En papegøyefigur av tre ble satt opp på en stang. Originalteksten sier at Jon «epther gammell sedwanne skøde epther Papegøye stangenn». Skytterne fikk premier dersom de klarte å skyte ned forskjellige deler av papegøyen – dette kunne være stjert, hode, vinger eller hele fuglen.

Papegøyeskytingen som gikk galt

I 1593 er det sannsynlig at det ble benyttet luntelåsgeværer. Etter at papegøyen var skutt ned og skytterne planla å gå ned til byen, befant Jon seg i folkemengden. Uforsiktig som han var hadde han geværet – eller «sitt lange rør» som det står i protokollen – på aksla. Røret var ladd og spent. Det gikk som det måtte, og geværet gikk av. Kula traff en kar ved navn Henndrick Høyer som var kjøpmannssvenn på Bryggen, og det ble rapportert at han sto langt borte fra Jon. Henndrick fikk banesår av skuddet og døde straks. Det var mange vitner til episoden som kunne gå god for at drapet var av våde og ikke av vilje.

Jon slapp relativt billig unna. Faren tilbød seg å betale erstatning til slektningene til Henndrick og Jon på sin side måtte love å holde seg borte fra Henndricks venner og familie. Domstolen utstedte et brev til styresmaktene i utlandet om at Jon ikke tok livet av kjøpsvennen med vilje, men at det hele var en ulykke – et vådeskudd. Saken var med det ferdig.

Papegøyeskytingen i Bergen har lange tradisjoner, og den kan med sikkerhet føres tilbake til 1497 da biskopen ga de tyske håndverkerne i Bergen tomt til en papegøyestang. Papegøyeskytingen er nevnt flere ganger fram til 1667, men fra dette tidspunktet ser den ut til å ha forsvunnet. Skikken kan i teorien ha fortsatt, men den er ikke nevnt i noen kjente kilder. Vinneren av papegøyeskytingen fikk for øvrig tittelen «fuglekonge». Noe komisk sett med dagens øyne er det at skytteren kunne leie inn en stedfortreder til å skyte for seg, men fikk selv beholde premien dersom stedfortrederen vant.

Fugleskytingen, som papegøyeskytingen også kaltes, ble tatt opp igjen i organiserte former da Det Bergenske Skydeselskab ble stiftet i 1769. Det Bergenske Skydeselskab er trolig det eldste skytterlaget i Norge. Selskapet drev både med alminnelig skiveskyting og med fugleskyting. Fra 1770 til 1824 drev det regelmessig fugleskyting hvert år, bare avbrutt i krigsårene 1807–1814.

Mens papegøyeskytingen tidligere etter all sannsynlighet hadde vært åpen for alle ble det nå en rikmannssport fordi medlemskap i skyteselskapet var dyrt. Før 1800 kunne både kvinner og menn delta, men etter 1800 ble kvinner utelukket fordi «man af Erfaring veed Fruentimmerne alligevel ikke finde nogen Fornøyelse, ved at være nærværende». Den siste gangen det er kjent at det ble arrangert en fugleskyting i Bergen var i 1824, og da ble det skutt på en sølvpapegøye med grønt bånd på venstre halvdel av brystet. I dag hører vi av og til om personer som har skutt gullfuglen. Sannsynligvis stammer dette uttrykket fra den gamle papegøyeskytingen.

Denne artikkelen sto første gang på trykk i Muskedunderen nr. 3 2004.