Dra i skyveren for å se forskjellen mellom en original Remington New Model Army og Uberti-replika.

Mens den amerikanske borgerkrigen raste på sitt mest intense i juni 1863, forlot en nyprodusert perkusjonsrevolver porten på Remington-fabrikken i den vesle byen Ilion i New York. Revolveren, som var av Remingtons nye Army-modell i kaliber .44, var bestilt av nordstatshæren som hadde behov for enorme mengder våpen i kampene mot rebellene i sør. Nøyaktig 150 år etter ble den innlemmet i min samling. Etter mange år i dvale skulle den gamle veteranrevolveren endelig vekkes til live igjen.

Hva revolveren har vært med på etter at den ble overlatt til U.S. Army i juni 1863 vet ingen. Slitasjen på pipa er et taust vitne som avslører at den har vært opp og ned et lærhylster gjentatte ganger. Det nedfilte siktet forteller at den sannsynligvis har vært brukt at en som visste hva han drev med, men om den har vært brukt av en menig kavalerisoldat eller en offiser under borgerkrigen – eller en revolvermann eller soldat i etterkrigstiden – får vi sannsynligvis aldri vite.

Remington New Model Army

Det vi vet er at Remingtons New Model Army var blant de mest populære revolverne i den amerikanske borgerkrigen, og det var ikke uten grunn: den var presis, driftssikker, lett å lade og tønna kunne enkelt fjernes. I rette hender var den effektiv på avstander opp til 50–75 meter, men det var på kloss hold at Remington-revolveren og andre perkusjonsrevolvere kom til sin rett. Den upraktiske sabelens tidsepoke var på hell, og rapporter og vitneskildringer viser tydelig at både kavalerister og irregulære geriljastyrker til hest foretrakk revolveren som nærstridsvåpen.

Men heter ikke revolveren «Model 1858 Remington»? Nei, det gjør den ikke! Og hvis du akkurat nå synes du hører en hest galoppere i det fjerne så er bare kjepphesten min som er på vei: «1858 Remington» er nemlig er en svært vanlig (og irriterende) misoppfatning. Riktignok er årstallet 1858 stemplet på pipa, men dette viser til det grunnleggende patentåret for forløperen, en ganske annerledes revolver som Fordyce Beals patenterte i 1858. Se bare på Beals' patenttegninger fra 1858 som ikke ligner veldig på Remington-revolverne i kjenner i dag.

Remington ble umiddelbart interessert i Beals' revolver, spesielt innretningen som gjorde at tønna kunne skiftes på få sekunder. Beals, som var ansatt av E. Remington & Sons, lanserte en ny og forbedret revolver kalt Beals-Remington, som ble produsert mellom 1860 og 1862. En forbedret modell som nå kalles Old Army kom på markedet i 1861, mens New Model Army kom i 1863. Forskjellen mellom Old og New Model Army var hovedsakelig forbedringer som ble iverksatt etter anmodning fra U.S Army. Den nye modellen eliminerte et problem som gjorde at tønneakslingen skled forover under avfyring og et det kjegleformede forsiktet av nysølv festet i svalehalespor ble erstattet av et nytt forsikte av stål som ble skrudd ned i pipa. Frem til 1875 ble New Model Army laget i 122 000 eksemplarer.

revolver er mer korrekt en overgangsmodell mellom Remington Old Army og New Army. Overgangsmodellene var tidlige New Army-modeller som hadde deler fra den gamle Old Army-produksjonen. Min har kjegleformet forsikte i svalehalspor som Old Army, men er ellers lik New Army.

Sammenlignet med Uberti-kopien er originalen tyngre, grepet er bredere og forsiktene er forskjellige. Mens replikaen veier 1130 gram, er originalen 135 gram tyngre. Dimensjonen på løp og tønne er også litt forskjellige. Originalene er vanligvis ørlite større enn replikaene.

Revolverens tilstand er god, men langt fra perfekt. Løpet har noe småpitring, men er i god skytbar stand. I motsetning til replikarevolvere har de originale Remington-revolverne progressiv rifling som starter langsomt og gradvis blir raskere ut mot munningen. Riflene i originalrevolverne er som regel også noe dypere. I motsetning til replikarevolveren koner originalrevolverens kamre svakt, noe som gjør det lettere å lade spisskuler. Militære revolvere ble nesten utelukkende ladet med papirpatroner som inneholdt kruttladning i en papirhylse, med en spisskule limt fast i patronpapiret. Papiret var bløtt i en mettet salpeterløsning og deretter tørket. Patronene ble også laget tinnfolie og dyretarmer. En artikkel om laging av papirpatroner blir publisert om kort tid.

Originalt var Remington-revolverne skutt inn på 75 yards (68,5 meter), og dette fører til at originale revolvere går altfor høyt på 25 meter. Det originale forsiktet var uansett filt ned, og har derfor blitt erstattet med et nytt i samme profil. Ellers er revolveren i original stand, bortsett fra en uoriginal avtrekkerbøyle og ny sylinderaksling. Tønnemunningene fikk seg også en gjennomgang. De gamle niplene ble erstattet av nye. Se denne tråden på forumet for flere detaljer om utbedringene (krever innlogging).

Kuler og kuletenger

Revolveren skulle selvsagt skytes med, og planen var å bruke den i konkurranser i 2014. Jakten på en passende kule fikk førsteprioritet. Mens min Uberti Remington New Army med Lothar Walther matchløp trives best med .454" rundkuler, krever originalen kuler av relativt stor diameter. Etter tester med .462" og .464" rundkuler så sistnevnte ut til å gi best presisjon. Nå er .464" en nokså ukurant rundkulediameter, men rundkuletang ble anskaffet fra Moose Moulds i Pennsylvania i USA. Tengene er av aluminium, men holder svært høy kvalitet og er en drøm å støpe med. Jeff Tanner i England kan også lage kuler i denne diameteren, men ulempen er at hans tenger har ikke kutteplate. Siden det ofte går med en del kuler til revolvere er en dobbeltang med kutteplate tidsbesparende.

Siden revolveren opprinnelig ble skutt med spisskuler ville jeg også prøve slike, selv om jeg regnet med at rundkulene var mest presise. En skikkelig spisskuletang viste seg vanskeligere å finne enn antatt. Lee lager en rundneset kuletang til perkusjonsrevolver, men den er ikke helt lik de originale kulene. Den finnes i diameterne .450" og .456", som uansett blir for smått i den originale revolveren.

Pedersoli produserer kopier av de gamle Colt- og Remington-tengene fra 1800-tallet med en rundkule- og en spisskuleform. Disse tengene fås i messing eller stål, og er visstnok mer beregnet på å pynte opp i utstillinger og i innredete våpenkofferter. Diameteren er i hvert fall altfor liten til skyting; største diameter er så liten som .441".

Løsningen ble å kjøpe en originaltang på eBay. Jeg fikk først tak i en som var merket «Colt's Patent» og «44H», noe som viser at den opprinnelig ble laget til Colts «New Model Holster Pistol», bedre kjent som Colt 1860 Army.

Mens jeg var i gang fikk jeg også tilslag på en annen original kuletang i litt bedre stand. Denne er med 95 prosents sannsynlighet laget for en Remington New Army. Denne var derimot ikke merket med annet enn en «S», som sannsynligvis er interne merker, muligens kontrollmerker.

Begge tengene støper nærmest identisk rundkuler og spisskuler – sistnevnte med mindre basediameter, utvilsomt fordi det letter lading og fordi papiret da kan limes på hælbasen og glir ned i kammeret før den største diameteren på kula presses ned i kammeret. Kulene har én smørerille som ikke skal dekkes med papir, og kulefettet er dermed eksponert for støv og smuss. Tuppen på ladetappen passer perfekt til formen på kulenesa , som får en avrundet form når den er presset i kammeret.

	Colt	Remington
Største diameter	.460"	.462"
Hælbasediameter	.441"	.439"
Lengde	17,78 mm	17,26 mm
Vekt	217 grains	220 grains
Rundkulediameter	.460"	.460"

Lading og presisjon

Hva er mer riktig enn å prøve papirpatroner i en original perkusjonsrevolver? Å lade en perkusjonsrevolver med papirpatroner er enkelt: sett patronen inn i kammeret, og press den på plass med ladearmen. Det går utrolig kjapt, og det er en fryd å slippe fikling med reagensrør, gryn og sentrering av kuler. Etter at tønna er ladd gjenstår bare tennhetter på pistongene og revolveren er skuddklar. Dersom kulene ikke er smurt må du selvsagt også kline fett i kammermunningene.

Hva så med presisjonen? Går spisskulene bedre enn rundkulene? Og skyter papirpatroner like godt som ladninger som er ladet på vanlig måte med løst krutt og kule? De påfølgende testene ble skutt på frihånd, med beste arm på 25 meter mot standard halvmeterskive (UIT 50 meter), på samme måte som det skytes perkusjonsrevolver i klassene Colt og Mariette innenfor Norsk svartkruttunion. Det ble skutt to tønner, altså 12 skudd, uten puss i mellom skuddene. Ingen av patronene var smurt men jeg smurte svenskefett foran kamrene. Før hver runde ble det skutt ett pusseskudd. Været var fint, omtrent 10–11 grader i fint, vindstille vårvær med litt sol.

.460" rundkuler fra originaltang i papirpatron

Den originale Remington-revolveren ble først testet med patroner laget med rullepinne og ferdigkuttede patronpapirstykker fra H & C, mest for å teste funksjonen. Patronene ble ladet forsiktig med 20 grains sveitser 2 og en .460" rundkule fra den originale kuletanga fra Colt. Resten av volumet ble fylt opp med semulegryn. Siden patronlengden var såpass kort måtte jeg ta tønna av revolveren og presse dem lenger ned i tønna med en ladepresse. Fem av de seks første skuddene samlet innenfor en sirkel tilsvarende nieren, mens det sjette gikk litt lavt. Neste tønne var omtrent lik, men denne gangen gikk ett skudd noe ut til høyre. Treffpunktet var generelt lavt fordi det nye forsiktet med vilje var blitt laget høyt slik at det gradvis kunne files ned for korrekt treffbilde midt i ved rullende sikting. Samlingen var akseptabel og tenningen upåklagelig.

Spisskuler fra originaltang i papirpatron

Neste test ble skutt med spisskuler støpt fra originaltanga fra Colt og 20 grains sveitser 2. Tomrommet ble fylt med semulegryn. Disse papirpatronene ble rullet med en hjemmelaget rullepinne som er noe lengre enn messingpinnen fra H & C.

Presisjonen var litt ujevn med første tønna. Tre skudd samlet greit til venstre i skiva, mens to skudd lå litt spredt midt i lenger nede. Rekylen var så kraftig at ladearmen noen ganger gikk ut av låsing, slik problemet ofte er med skyting med Walker-revolvere. Andre tønna var merkbart tyngre å lade, men samlingene stabiliserte seg litt til venstre på skiva. Ikke akkurat matchkvalitet, men til stridsbruk er det vel omtrent tilfredsstillende. Åtte skudd samlet innenfor 13 cm, mens fire slengere ned og til høyre ødela inntrykket. Kanskje kunne presisjonen blitt bedre med mindre krutt?

.464" rundkuler i papirpatron

Jeg testet også samme ladning i en papirpatron med .464" rundkuler, rullet med samme rullepinne som spisskulene. Rekylen med disse var langt mer behagelig, og presisjonen viste seg å være veldig bra. Selv om treffpunktet var lavt, samlet de første seks skuddene samlet godt innenfor det som ville vært nieren om de hadde gått midt i. Matchkvalitet! Selv om neste tønne hadde to slengere litt ovenfor, var samlingen absolutt akseptabel med ti skudd av tolv innenfor 7 cm. To kontrolltønner ladet med løst krutt og kule viste nærmest identiske resultater.

Papirpatroner i replika Remington New Army

Til slutt ladet jeg opp 20 grains sveitser 2 med .454" rundkule til replikarevolveren. Denne gangen brukte jeg rullepinnen og ferdige papirpatronstykker fra H & C. Replikarevolveren skjøt også greit med papirpatronene. Denne revolveren er skutt inn på 25 meter, og skyter på en god dag rundt 90–92 poeng med tretten skudd der de ti beste er tellende. De korte H & C-patronene førte til at kula ble satt langt ned i tønna. Vanligvis blir de satt ned like nedenfor munningen. Presisjonen med første tønne var grei med blant annet to tiere. Til slutt endte det på 89 poeng med de ti beste skuddene tellende. Ikke aller verst med papirpatroner, men samlingen til den originale revolveren med .464" rundkuler i papirpatron var bedre. De gamle er fortsatt eldst.

Konklusjon

Som forventet var rundkuler langt mer presise enn spisskuler, selv i originale revolvere med tilnærmet originalammunisjon. Forskjellen på presisjonen med papirpatroner kontra lading med løst krutt og kule ser ut til å være minimal, men for å finne ut noe sikkert må det testes mer.

En ting er i hvert fall sikkert: tenningen med papirpatronene laget med papir fra H & C er perfekt. I forbindelse med denne testen ble det skutt 52 skudd (inkludert pusseskudd), og alle gikk av uten problem. Papirpatroner er tidsbesparende, og gir deg mulighet til å skyte flere skudd når du er på banen. Ulempen er at det tar en del tid å lage dem.

Skyting i konkurranse

I løpet av sommeren 2014 brukte jeg revolveren i tre forskjellige konkurranser: NM, Nordisk og et klubbstevne. Det ble ikke topplasseringer verken på NM eller Nordisk, men jeg skjøt meg ikke helt bort heller. Jeg brukte samme ladning på alle tre stevnene: 20 grains sveitser 2, semulegryn som mellomladning og .464" rundkule med svenskefett foran kamrene.

Under NM ladet jeg med løst krutt og kule, men jeg slet jeg med å finne høyden. Sidespredningen var derimot OK. Det endte med 77 poeng og femteplass på 25 meter og 65 poeng på 50 meter – sistnevnte som eneste deltaker i originalklassen.

En måneds tid senere skjøt jeg samme program under Nordisk i København, men denne gangen med papirpatroner. På 25 meter endte det med 81 poeng fordelt på 1 tier, 2 niere, 5 åttere, 1 syver og 1 sekser, noe som plasserte meg ganske langt ned på lista på en 17 plass. På 50 meter gikk det rett og slett skikkelig dårlig. Med serien 9-9-7-6-6-5-4-3-3-3 ble det skarve 55 poeng. Jeg berget meg fra sisteplassen med et nødskrik siden en finne hadde ett poeng mindre enn meg, men det skal sies at jeg var eneste med originalrevolver mens resten av pakket skjøt med kopier. Min dårligste poengsum noen sinne i et mesterskap var et faktum.

Jeg gjentok summen på 81 poeng fra København under Det Bergenske Skydeselskabs høststevne høsten 2014, denne gangen med løst krutt og kule og hjemmelaget fett foran kulene.

Etter en innkjøringssesong er jeg klar for nye utfordringer med den nå 151 år gamle revolveren. Neste år tar jeg meg konkurransefri, men bare vent til i 2016!