Slaget på Kalvskinnet
Slaget på Kalvskinnet utspant seg i 1179, på et område vest for Nidarosdomen i det som er idag er Trondheim sentrum. Slaget ble et vendepunkt i kong Sverre og birkebeinernes kamp mot baglerne om kongemakten. Seieren og Erling Skakkes død i slaget forandret styrkeforholdene, og birkebeinerne kunne ikke lenger oppfattes som et opprør eller en opprørsflokk. Etter Kalvskinnet måtte konflikten ansees som en krig der landsdeler sto mot hverandre. Slaget styrket Sverre Sigurdssons krav på kongekronen. Kravet var satt fram for alvor våren 1177, da trønderne hyllet ham på Øretinget, en forutsetning for å bli Norges konge på denne tiden.

Det endelige oppgjøret mellom Magnus Erlingson og Sverre Sigurdson fant sted i slaget ved Fimreite i 1184, hvor Sverre Sigurdson beseiret og drepte Magnus Erlingson og hans menn.

Slaget ved Waterloo
Slaget ved Waterloo ble utkjempet nær Waterloo i dagens Belgia, da en del av Det forente kongeriket Nederlandene. En fransk armé under keiser Napoleon I ble beseiret av styrker fra den syvende koalisjonen, bestående av en britisk-alliert armé ledet av feltmarskalk Arthur Wellesley (hertugen av Wellington) og en prøyssisk armé under feltmarskalk Gebhard von Blücher.

Slaget ved Waterloo var det avgjørende i felttoget og Napoleons siste. Nederlaget endte Napoleons styre som keiser av Frankrike og markerte slutten på hans hundre dagers retur fra eksil. Koalisjonsstyrkene invaderte Frankrike og gjeninnsatte kong Ludvig den 18. Napoleon abdiserte og ble sendt i eksil til St. Helena der han tilbrakte resten av sitt liv og døde i 1821. Slaget ved Waterloo avsluttet over tyve år med krig i Europa (revolusjonskrigene og napoleonskrigene) og innledet en periode med langvarig fred. Slaget er det mest omtalte og studerte i den vestlige militære historien.