Zulukrigen brøt ut
Zulukrigen mellom Storbritannia og zuluene i Sør-Afrika i 1879 brøt ut. Krigen markerte slutten på den selvstendige Zulu-nasjonen, og var et vendepunkt i regionens historie. Zulukrigen er kjent for flere blodige slag, blant annet ved Rorke's Drift og Isandlwana (følg med i denne spalten utover i måneden).

De britiske troppene var oppsatt med Martini-Henry-geværer og ble kommandert av Lord Chelmsford, mens zulukrigerne kjempet under ledelse av kong Cetshwayo.

Krigen ble innledet av britene for å fjerne trusselen mot kronkolonien i Natal. Til tross for flere alvorlige nederlag, endte krigen endte med britisk seier etter slaget ved Ulundi i juli 1879. Krigen var årsaken til zulustatens oppløsning i 1897.

Feltmarkskalk Michel Ney ble født
Den fremtidige franske feltmarskalken Michel Ney ble født. Han kjempet under revolusjonskrigene og napoleonskrigene, og markerte seg som en impulsiv og modig soldat som skulle bli et eksempel på hva det innebærer å «lede fra fronten». Ney ble en av Napoléons første marskalker.

Da Paris falt i 1814 og bourbonene kom til makten igjen, ble Ney forfremmet og lovprist. Men da han ble sendt for å arrestere Napoléon som hadde rømt fra sitt eksil på Elba og var på vei mot Paris, lot han seg på nytt overtale til å skifte side.

Etter at Napoléon ble beseiret for siste gang i slaget ved Waterloo i 1815, ble Ney arrestert. Han ble dømt for landsforræderi og stilt for en eksekusjonspelotong og skutt i Paris. Han nektet øyebind og ble innrømmet retten til selv å gi skyteordren.

Han var også kjent som Le Rougeaud – på grunn av sitt røde hår – og le Brave des Braves – den tapreste av de tapre.