Slaget ved Køge
Slaget ved Køge var et slag mellom danske militssoldater og britiske hærstyrker som beleiret København. Slaget endte med en overlegen britisk seier.

Danmark-Norge forsøkte å holde seg nøytralt under Napoleonskrigene, men Storbritannia fryktet at den store dansk-norske flåten skulle komme under fransk kontroll og fremsatte derfor et ultimatum overfor den dansk-norske regjering: Enten måtte orlogsflåten utleveres som pant til Storbritannia eller så ville britene angripe og ta flåten med makt. Da kravet ble avvist gikk britiske tropper i land ved Vedbæk den 16. august 1807 og innledet beleiringen av København.

Generalløytnant Castenschiold ble beordret til å opprette et «frikorps» og unnsette hovedstaden. Castenschiolds styrker ble konsentrert omkring Roskilde og Lejre, mens general Oxholm ble sendt sydpå for å aktivere det Søndre Sjællandske Landeværnsregiment. Castenschiold forflyttet seg til Køge den 26. august, og den 28. august ankom Oxholm med sine styrker. I alt rådet Castenschiold over rundt 7 000 militssoldater, 600 ryttere og 13 kanoner.

Det britiske hovedkvarteret ved København kjente til landværnets mobilisering og beordret den 27. august general Arthur Wellesley (senere 1. hertug av Wellington) å finne og nedkjempe det danske landværnet. De britiske soldatene var overlegent trent og nedkjempet og jaget de danske styrkene på flukt. Slaget ved Køge blir ellers ofte kalt «treskoslaget» da de dårlig trente og slett utrustede danske bøndene kastet treskoene under flukten fra de disiplinerte og godt utrustede britiske soldatene.