Forum

Marked


Dagen i dag

19. april 1808

Slaget ved Toverud ble utkjempet ved Toverud i Aurskog natten mellom 19. og 20. april 1808. Om kvelden 18.... Les mer ...

Dagen i går

18. april 1847

Amerikanerne seiret i slaget ved Cerro Gordo


19. april 1808

Slaget ved Toverud
Slaget ved Toverud ble utkjempet ved Toverud i Aurskog natten mellom 19. og 20. april 1808. Om kvelden 18. april overnattet prins Christian August og hans styrker ved Trøgstad kirke og fikk da ilbud om at svenskene hadde inntatt Blaker skanse. I grålysningen den 19. april brøt han opp og fortsatte ilmarsjen nordover mot Aurskog. Samme dag sendte svenskene et kompani nordover mot Blaker for å forsterke grev Axel Otto Mörners kavaleristyrke, men ved Killingmo gikk de rett på en av de norske fortroppene og trakk seg tilbake til Haneborg.

Imens hadde grev Mörner fått en følelse av at ikke alt var som det skulle, og på ettermiddagen bestemte han seg for å gå tilbake til Haneborg. Om kvelden, i mørket, gikk han ved Toverud rett på en norsk bataljon ledet av major Weiby. Etter en kort, men dramatisk kamp måtte grev Mörner overgi seg. 112 svenske livgrenaderer og husarer, seks offiserer og tre underoffiserer ble tatt til fange og ført til Akershus festning. Grev Mörner selv måtte overgi seg til den unge løytnant Gregers Lund. Mörners egen kommentar var: «Att jag måste bli fången, trodde jag nog, men det är svårt att skulle lämna sitt värje till en pojke.» Han ble plassert som fange «på æresord» ved Ulefos Hovedgaard hos Niels Aall. Han ble satt fri i 1809.

18. april 1847


Amerikanerne seiret i slaget ved Cerro Gordo
Slaget ved Cerro Gordo ble utkjempet under den mexicansk-amerikanske krig. Amerikanske tropper under Winfield Scott angrep den tallmessig overlegne mexicanske hæren under Santa Anna i flanken og fordrev den fra en sterk forsvarsstilling. Amerikanske styrker hadde kort tid i forveien erobret havnen i Veracruz og var nå på vei mot Mexico City.

General Antonio López de Santa Anna, som var øverstkommanderende for de mexikanske troppene i området, blokkerete general Scotts fremmarsj ved Cerro Gordo med flere enn 12 000 soldater i en befestet kløft. I hans hær var restene av Nordhæren på 5 650 mann, mens resten var forsterkninger fra hovedstaden.

Robert E. Lee, som var kaptein i det amerikanske ingeniørkorpset, oppdaget at en fjellsti førte rundt Santa Annas stilling. Scott manøvrerte hurtig hovedstyrken inn på denne stien og rammet mexicanerne i flanken. En hurtig kamp fulgte, og Santa Annas hær ble drevet på flukt.

Mexicanerne mistet 1 000 drepte og sårede, mens ytterligere 3 000 ble tatt til fange. Amerikanerne hadde 64 døde og 353 sårede. General Santa Anna blev overrasket av Illinois 4. frivillige infanteriregiment og måtte flykte til hest uten sitt kunstige ben. Benet står nå utstilt på et museum i Illinois.


Chat

Offline

Ingen påloggede.

    (Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)


    Uthevet artikkel

      Springfield Trapdoor kaliber .45-70 Gvt.

    • Springfield Trapdoor kaliber .45-70 Gvt.

      Springfield Trapdoor var den amerikanske hærens armérifle fra slutten av 1860-tallet, og til den ble avløst av Krag-Jørgensen-rifla i 1892. Til å begynne med ble Trapdoor-rifla laget av eldre munnladningsmusketter, men senere ble den laget fra bunn av. Les historien og Springfield Trapdoor her.

    Hurtigskytende svartkruttvåpen

    Kategori: Diverse
    Publisert: 9. desember 2010 av Øyvind Flatnes.
    Antall visninger: 9353

    Gatling-gevær.

    Gatling-gevær.

    Mange har sikkert sett på filmer fra den amerikanske borgerkrigen at det blir brukt såkalte Gatling-geværer eller tidlige maskingeværer. Gatling-geværer ble brukt ved noen få anledninger under borgerkrigen, men utbredt var de absolutt ikke. Oppfinneren var Richard Jordan Gatling. Han tok patent på Gatling-geværet i 1862, og i 1865, altså samme år som krigen sluttet, kjøpte U.S. Army inn noen slike våpen.

    Det var ikke før i 1866 at den amerikanske hæren kjøpte inn et betydelig antall. 100 Gatling-geværer ble kjøpt inn. Våpenet besto av seks piper som var montert på en revolverende ramme. En senere versjon hadde ti piper som kunne skyte 320 skudd i minuttet. Årsaken til at geværene hadde så mange piper var at risikoen for overoppheting ble mindre. Allerede i 1882 hadde Gatling utviklet en forbedret utgave som kunne skyte hele 1200 skudd per minutt. Soldaten avfyrte ikke geværet ved hjelp av en avtrekker, men ved hjelp av en sveiv på høyre side av ramma. Skuddhastigheten var avhengig av hvor fort skytteren sveivet. Matingen av patronene tok tyngdekraften seg av. Et magasin ble plassert på toppen av ramma, og patronene falt ned i pipene etter hvert som de roterte. Patronene falt ned i den øverste pipa, og ble avfyrt når pipa nådde undersiden.

    Mitraljøsen blir født

    Montignys «mitrailleuse».

    Montignys «mitrailleuse».

    En annen variant av det tidlige maskingeværet var belgieren Montignys «mitrailleuse» – eller mitraljøse som er den norske avledningen av ordet. Oppfi nnelsen stammet egentlig fra landsmannen Fafschamps som hadde arbeidet med et maskingevær siden 1850-tallet. Montigny overtok ideen og brukte et par år på å utvikle den. I 1869 ble det inngått en avtale mellom keiser Napoleon III av Frankrike og Montigny. I all hemmelighet ble den franske hæren utstyrt med 156 mitraljøser. Montignys Mitrailleuse besto av 25 riflede geværpiper som var montert inni et rundt metallrør. Mitraljøsen var anbrakt på en kanonlavett, og var av utseende til forveksling lik en kanon. På samme måte som med Gatlings gevær ble mitraljøsen betjent av en sveiv. Skuddhastigheten avhang også her av hvor fort skytteren sveivet.

    I 1870 gikk Frankrike til krig mot Prøyssen – full av tillit til det nye hemmelige maskingeværet sitt og Chassepot-riflene. Dessverre for franskmennene så gikk det heller dårlig. Riktignok klarte franske mitraljøseskyttere ved en anledning å skyte ned 500 hester på 90 sekunder, men ellers ble krigen en katastrofe. Mitraljøsene ble brukt på langt hold og de prøyssiske kanonene fikk god tid til å sikte inn og skyte mitraljøsene i filler før de fikk gjort nytte for seg. Krigen endte året etter med prøyssisk seier.

    Maxim-geværet

    Maxims maskingevær, her operert av britisk Royal Navy.

    Maxims maskingevær.

    Det var amerikaneren Hiram Maxim som mellom 1882 og 1885 var mannen som utviklet det første helautomatiske maskingeværet. Geværet ble blant annet antatt av den britiske hæren i 1889 og av Russland, Tyskland, Østerrike, Italia og Sveits året etter. Når et gevær blir avfyrt frigjøres det store mengder energi, og bare litt av denne energien går med til å drive ut kula. Maxim fant ut at han kunne bruke energien fra rekylen til å lage et gevær som avfyrte en patron, kastet ut tomhylsa, matet inn en ny patron og avfyrte denne igjen. Våpenet opphørte ikke skytingen før skytteren fjernet fingeren fra avtrekkeren eller beltet var tomt. Geværet ble matet med et tøybelte med lommer som inneholdt en patron i hver lomme.

    De første maximgeværene var kamret for den britiske .45 kaliber Martini-Henry-patronen, men fra 1888 gikk britene over til å bruke den mer finkalibrede .303 British, og denne ble også benyttet i maximgeværene. .303 British var patronen som britene brukte gjennom 1. og 2. verdenskrig. I begynnelsen var denne ladet med hele 70 grains komprimert svartkrutt og en 215 grains kule, men fra 1891 gikk britene over til det nye røyksvake kordittkruttet.

    Men selv maskingeværene hadde sine skeptikere. Kongen av Danmark hadde ingen tro på maximgeværet som spyttet ut flere kuler i sekundet, og nektet å ta det inn i hæren sin: «Geværet ville slå nasjonen konkurs i løpet av ti minutter!» skal han ha uttalt.

    Denne artikkelen sto første gang på trykk i Muskedunderen nr. 3 2005.

    Filmsnutter

    Animasjon som viser hvordan et Model 1862 Gatling-gevær fungerer:

    Animasjon som viser hvordan Montignys Model 1863 mitraljøse fungerer: