En .577/.450 Martini-Henry Mk. IV «Long Lever» ombygd fra en Enfield-Martini i kaliber .402" fra 1887. Rifla er laget ved RSAF Enfield.

Historien bak

Martini-Henry-rifla var det britiske imperiets første baklader laget spesielt for metallpatron. Snider-ombyggingen av de gamle Enfield P-53 munnladningsmuskettene som hadde pågått siden 1865-66 var egentlig bare en overgangsordning til man hadde funnet et pålitelig våpen som kunne tjene kronens soldater i koloniene over hele verden under alle slags forhold. Dette våpenet mente britene at de hadde funnet i 1871 da Martini-Henry-rifla i kaliber .577/.450 ble approbert.

Rifla er oppkalt etter den sveitsisk-ungarske våpenkonstruktøren Friedrich von Martini og mannen som konstruerte riflingen, skotten Alexander Henry. Amerikaneren Henry O. Peabody følte seg med rette urettferdig behandlet siden han ble utelatt fra modellbetegnelsen, for det var han som fant opp den grunnleggende mekanismen. Peabodys fallblokkmekanisme hadde blant annet utvendig hane, men ellers var mekanismen ganske lik, i hvert fall ved første øyekast. Peabodys rifle ble patentert i 1862, men kom for sent til at den fikk spille noen stor rolle i den amerikanske borgerkrigen. Da Norge-Sverige skulle anta et nytt gevær for metallpatron i 1866-67 var det peabodygeværet som ga Remington rolling block-geværet hardest konkurranse. Remingtongeværet ble foretrukket i Norge-Sverige på grunn av litt høyere skuddtakt og færre deler.

.

Peabody-geværets sluttstykke beveget seg nedover når den kombinerte avtrekkerbøylen og hevarmen ble senket, men den utvendige hanen med gammeldags lås måtte spennes for hånd hver gang geværet skulle lades. Det var dette Friedrich von Martini tok tak i. Han laget en innvendig spiralfjærmekanisme som ble spent når ladearmen ble senket. Når mekanismen var senket kunne skytteren føre en patron inn i kammeret på samme måte som med Peabody-geværet og når ladearmen ble ført tilbake hevet blokken seg på plass igjen og stengte for patronen. Våpenet var nå skuddklart.

Forskjellige modeller for infanteriet

Det finnes fire forskjellige modeller av de britiske infanterigeværene. Mark I («mark» = modell, forkortet Mk.) var i tjeneste fra 1871 til 1876, Mk. II fra 1877-1881, Mk. III fra 1879-1888 og Mk. IV fra 1888-1889. Den eneste modellen som skiller seg nevneverdig fra de andre er den siste, Mk IV. Denne har til forskjell fra de andre modellene lang ladearm. Ladearmen ble gjort lengre på grunn av vanskeligheter med å dra skutte patroner ut av kammeret under kampanjene i Sudan på 1880-tallet. Formen på låskassen er også noe endret fra de foregående modellene. De fleste Mk. IV geværene var opprinnelig såkalte Enfield-Martini-rifler kamret for en ny kaliber .402" (10,21 mm) patron, men omtrent alle ble senere ombygd og kamret for den gamle .577/.450-patronen. Årsaken var at Lee-Metford-rifla kom i 1888 og denne var kamret i .303 British. Britene fant ut at det ville medføre forvirring med tre forskjellige kalibre på en gang og det var grunnen til at Enfield-Martini-riflene ble bygd om til Martini-Henry Mk. IV. .303 British var for øvrig ladet med 71,5 grains komprimert svartkrutt fram til 1891.

Også andre land brukte Martini-geværer i de væpnede styrkene sine. Tyrkia var en av dem, og disse riflene kalles Peabody-Martini til tross for at de nærmest er identiske med de britiske Martini-Henry-riflene. Tyrkerne kjøpte flere hundre tusen Peabody-Martini-rifler som ble laget i USA ved Providence Tool Company.

Det nye navnet gjorde at Peabody nå fikk den æren han fortjente, men det er ikke lett å gjøre alle til lags. Nå ble Alexander Henry sur og saksøkte amerikanerne. Grunnlaget for søksmålet var at han ville ha royalties fra inntektene, men i bunn lå nok det faktum at hans navn var utelatt fra de amerikanske geværene. Han vant for øvrig ikke fram. De tyrkiske riflene i kaliber 11,43x55R (.45 Turkish) skulle for øvrig være så identiske som mulig sammenlignet med de britiske Martini-Henry-riflene.

Ammunisjonen til Martini-Henry-geværet

Den noe uvanlige patronbetegnelsen .577/.450 har en enkel forklaring. Kaliberet på Martini-Henry-rifla er .450" (11,43 mm) men patronen er basert på en forlenget .577 Snider-hylse som er strypt ned til .45 kaliber i munningen. Egentlig prøvde britene først en lang .45 kaliber patron, men denne ble for klumsete å håndtere i felten. Det var oberst E. M. Boxer som til slutt fant ut at det gikk fint å bruke .577 Snider-hylser som basis for så å smalne dem av til .45 kaliber. I begynnelsen var hylsene laget av sammenrullet messing, men det viste seg at disse kunne være gjenstridige å få ut av kammeret. I 1885 ble det approbert en trekt hylse slik vi kjenner dem i dag.

Kulevekten for infanterigeværene var 480 grains (31,1 gram) mens karabinkulene veide 410 grains (26,6 gram). Kulene besto av en tinn- og blylegering i forholdet 1:12. Riflepatronene ble ladet med 85 grains RFG2 svartkrutt, mens karabinpatronene ble ladet med 71 grains av det samme kruttet. Kulene hadde ikke riller og var papirviklede i likhet med mange andre militærpatroner på denne tiden. De papirviklede kulene var en primitiv form av de senere metallmantlede kulene. Fordelen med papirviklede kuler var blant annet at papiret forhindret at blyavsetninger satte seg fast i løpet. En annen fordel var at kulene uten riller var lettere å produsere ved hjelp av kaldpressing. Den store ulempen var at løpet fikk mindre smurning sammenlignet med bruk av kuler med fettriller. Martini-Henry-patronene hadde derfor en tjukk mellomladning av bivoks mellom kule og krutt.

Martini-Henry-riflene i Afrika

Martini-Henry-riflene er kanskje mest kjent for sin rolle under krigen mot zuluene i Afrika blant annet gjort udødelige i filmen «Zulu» fra 1964 med Michael Caine og Stanley Baker i hovedrollene. Krigen begynte dårlig for engelskmennene. De invaderte zululand i januar 1879, og ventet liten motstand fra de innfødte, som stort sett var bevæpnet med spyd og skjold selv om de også hadde et visst antall gamle munnladere. Kolonihærens styrke var ledet av britenes øverstkommanderende i Sør-Afrika, general Frederic Augustus Thesiger, bedre kjent som Lord Chelmsford. Britene slo leir ved foten av Isandlwana-fjellet 10. januar der de opprettet en base for den videre kampanjen. Tidlig på morgenen 22. januar 1879 dro Lord Chelmsford ut med en styrke for å lete etter zuluhæren. Ikke lenge etter at han var dratt oppdaget de gjenværende britene i basen noen zulukrigere oppe i fjellsiden, i stikk motsatt retning av den Lord Chelmsford og hans menn hadde tatt. En kavaleristyrke ble sendt ut for å tilintetgjøre krigerne, og under denne jakten kom kavaleristyrken overraskende over hele zuluenes 20 000 mann store hovedstyrke. Det er ikke godt å vite hvem som ble mest overrasket, zuluene eller britene. Zuluene skal visstnok ha diskutert seg i mellom om de skulle angripe britene ved Rorke's Drift like i nærheten eller ikke.

Nå var det ingen vei tilbake for de afrikanske krigerne, og de begynte å bevege seg mot britenes leir ved Isandlwana. Zulukrigerne dannet en linje på over 3 kilometer med ca. en meters avstand mellom hver mann. Den velorganiserte og disiplinerte slagformasjonen zuluene brukte kan minne om hornene på en bøffel; massiv i front med to horn på begge sider som lukket seg om fienden. De som var i front gikk hardt på, mens krigerne på begge flankene snek seg sakte innpå fienden. Zuluene kalte også selv formasjonen for «bøffelhornet» og det var de viktige flankene som var selve hornene.

Hva som egentlig skjedde under slaget er usikkert. Det tradisjonelle synet er at britene gikk tom for ammunisjon, men det er mer sannsynlig at rødjakkene prøvde å trekke seg tilbake. Dette skulle vise seg å bli fatalt, for i løpet av kort tid klarte zuluene å omringe noen av kompaniene. Etter fem timer senket stillhetens seg over slagmarken.

Navnet Isandlwana ble skrevet med blod inn i britenes historiebøker denne januardagen i 1879 og katastrofen blir ofte sammenlignet amerikanernes Little Big Horn som fant sted tre år tidligere. Stedet var valplass for en av de verste katastrofene i britisk militærhistorie. Som en digresjon kan det nevnes at flere britiske offiserer ble drept ved Isandlwana enn ved Waterloo. Da Lord Chelmsford returnerte til leiren i skumringen var alt levende drept: soldater, afrikanske medhjelpere, trekkokser, muldyr, hester og hunder. Bare en håndfull soldater slapp unna. 858 briter og 471 afrikanske allierte ble drept av det britene mente var primitive afrikanske krigerne. Rundt 1000 zulu-krigere ble drept, og hundrevis av sårede døde senere av skadene de hadde fått.

Martini-Henry-riflene var kraftige, men de hadde ikke den nødvendige skuddtakten som var nødvendig for å møte den enorme overmakten. Dette viste seg senere ved Abu Klea i Sudan i 1885 da en karré (en firkantformasjon som er åpen i midten) bestående av 1500 briter holdt på å bryte sammen i det ene hjørnet da den ble angrepet av 5000 muslimske mahdist-opprørere. Soldatene som var bevæpnet med Martini-Henry-rifler klarte ikke å holde opprørerne tilbake da et Gardner maskingevær klikket. Britene klarte denne gangen å tette hullene i formasjonen ved hjelp av bajonetter og konsentrert skyting fra Martini-Henry-riflene.

Dramaet i Sør-Afrika var langt fra over etter Isandlwana. Ved Rorke's Drift samme dag snudde krigslykken for britene. Rorke's Drift var en liten handelspost som var omgjort til en misjonsstasjon. Den var faktisk eid av Det Norske Misjonsselskap fra 1878 og stasjonen ble drevet av en svensk misjonær. Da fiendtlighetene brøt ut ble misjonsstasjonen rekvirert av den britiske hæren og omgjort til et militærdepot.

Da rundt 3-4000 zuluer som hadde dannet reserven ved Isandlwana gikk til angrep på Rorke's Drift var det kun rundt 150 britiske soldater i forlegningen og rundt 50 av dem var pasienter ved feltsykehuset. Likevel klarte de å holde stand i det over elleve timer lange slaget. Zuluene ble slått tilbake med presis skyting fra Martini-Henry-rifler som startet på ca. 400 meters avstand og da de prøvde å komme seg over barrikadene ble de møtt med bajonetter. Likevel klarte de å bryte gjennom seks ganger uten å lykkes i å nedkjempe britene. Da Lord Chelmsford og hans menn dukket opp om morgenen 23. januar var allerede de siste zuluene forsvunnet. Som leder for felttoget hadde han gått glipp av to av de viktigste slagene i krigen. Kun 17 briter døde ved Rorke's Drift mens zuluene mistet mellom 300 og 600. Etter slaget ved Rorke's Drift ble det delt ut hele 11 Victoria Cross-medaljer som er den høyeste militærutmerkelsen i Storbritannia. Dette er det høyeste antall Victoria Cross-medaljer som er utdelt til ett enkelt regiment for en bestemt operasjon.

Effekten av Martini-Henry riflen ble beskrevet av både zuluer og briter siden. Etter datidens mål var den meget kraftig. Veteraner fortalte om forferdelige skuddsår. Løytnant John Chard som ledet forsvaret ved Rorke's Drift fortalte at: «Noen av kulehullene var bemerkelsesverdige. Hodet til en mann ble kuttet i to, som om en hadde brukt øks. En annen ble truffet mellom øynene og bakhodet ble skutt helt bort. Ansiktet så ut som en maske, det var like helt, bortsett fra det lille kulehullet mellom øynene». I neste nummer fortsettes denne artikkelen med del 2 som omhandler skyting med Martini-Henry-rifler.