Forum

Marked


Dagen i dag

15. desember 1890

Sioux-høvdingen Sitting Bull ble drept under et forsøk på å arrestere ham for hans rolle i... Les mer ...

Dagen i går

14. desember 1718

Svenskene avsluttet beleiringen av Fredriksten


15. desember 1890

Sitting Bull ble drept
Sioux-høvdingen Sitting Bull ble drept under et forsøk på å arrestere ham for hans rolle i åndedansbevegelsen. Sitting Bull ble født ca. 1831 og ble valgt til overhode for hunkpapa-siouxene i begynnelsen av 1860-årene. Han var stadig i sammenstøt med regjeringssoldater, men likevel var det som fredsstifter og megler han øvet innflytelse blant sine egne. I juni 1876 ledet han rundt 3 500 sioux- og cheyennekrigere mot USAs 7. kavaleriregiment i slaget ved Little Bighorn der George Custer og flere kompanier av regimentet ble utslettet.

Etter slaget flyktet han til Canada med folket sitt. I Canada ble de ikke direkte forfulgt, men velkomsten var kjølig. De ble bedt om å holde seg i ro, og nabostammene i Canada var fiendtlige. Sitting Bull vendte tilbake til USA i 1881 og overga seg til myndighetene. Dette medførte at han måtte sitte i fengsel i to år, før han ble gjenforent med folket sitt i 1883. I 1885 dro Sitting Bull på turné sammen med William «Buffalo Bill» Cody, og en gruppe indianere. De viste fram sitt «Ville Vesten-show». I 1887 dro han tilbake til folket sitt,

I 1890 nådde paiute-profeten Wowokas «åndedans» indianerreservatene i Sør-Dakota. Åndedansen var en religiøs bevegelse, som skal ha forkynt at det var mulig å returnere til en verden uten hvite ved å danse åndedansen. Dette oppfattet den amerikanske regjeringen som en trussel og som en forberedelse til et opprør. Åndedans ble forbudt og Sitting Bull var selv skeptisk til åndedansen. Likevel ble han mistenkt for medvirkning. Myndighetene sendte ut reservatets indianske politimenn for å arrestere Sitting Bull. Under arrestasjonen oppsto tumulter og Sitting Bull ble skutt og drept av en av politimennene. Det sies at sirkushesten som han hadde fått av Cody begynte å danse da skuddene ble avfyrt, slik den var vant til fra sirkuset.

14. desember 1718


Svenskene avsluttet beleiringen av Fredriksten
Beleiringen av Fredriksten festning ble brutt da svenskene trakk seg tilbake. Festningen og havnebyen Fredrikshald (Halden) hadde vært beleiret siden 20. november 1718 da en svensk hær under krigerkongen Karl 12. gjorde sitt andre forsøk på å ta festningen. På norsk side hadde festningen en bestning på 1400 til 1800 mann, som visste at veien til Oslo lå åpen om festningen skulle falle. Den svenske hæren besto av ca. 35 000 mann. Karl 12. hadde også med seg den franske beleiringseksperten Philippe Maigret.

Svenskene trakk seg så tilsynelatende uten årsak tilbake, men senere ble det kjent at Karl 12. var blitt truffet av et dødelig skudd i hodet 11. desember. Med kongens død var kraften bak krigen borte på svensk side og en fredelig periode i Skandinavia fikk sin spede begynnelse.


Chat

Offline

Ingen påloggede.

    (Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)


    Uthevet artikkel

      10,15 × 61 Jarmann repeterrifle - del 1

    • 10,15 × 61 Jarmann repeterrifle - del 1

      Jacob Smith Jarmanns repeterrifle i kaliber 10,15 x 61 Jarmann var Norges første flerskuddsgevær med boltmekanisme da det ble approbert i 1884. Jarmann-geværet ble avløst av Krag-Jørgensen-geværet få år etter. Første del av artikkelen om Jarmann-geværet tar for seg historien bak. Del 2 omhandler bruken.

    Sivil bruk av Remington rolling block-geværer på 1900-tallet

    Kategori: Patronvåpen
    Publisert: 15. oktober 2018 av Øyvind Flatnes.
    Antall visninger: 661

    Remington rolling block

    Militært Remington rolling block-gevær laget på Kongsberg Våpenfabrikk. Det ble laget over 52 000 slike geværer, og på begynnelsen av 1900-tallet ble alle solgt til sivile.

    Mellom 1867 og 1883 opparbeidet den norske Hæren seg et lager på over 52 000 Remington rolling block-geværer. Da Jarmann- og Krag-Jørgensen-geværene overtok som militærgevær i 1880- og 90-årene, var det ikke lenger behov for de utdaterte Remington-geværene. Avhendingen til sivile begynte i 1903, da Stortinget besluttet å låne ut inntil 9 000 Remington-geværer med ammunisjon til unge skyttere i Det frivillige skyttervesen som ikke hadde råd til et Krag-Jørgensen-gevær.

    Kobbegeværer til Nord-Norge

    Militær 12 mm kobberhylsepatron.

    Militær 12 mm kobberhylsepatron av samme type som skulle benyttes til å jakte kobbe i Nord-Norge på begynnelsen av 1900-tallet.

    På samme tid var det uår i Nord-Norge. I 1903 var havet svart – slik det hadde vært flere år på rad. Årsaken mente man var en invasjon av russekobbe – også kjent som grønlandssel. Kobbeplagen var så omfattende at Handels- og industridepartementet henvendte seg til Forsvarsdepartementet med anmodning om geværer til å bevæpne fiskerne. I mars 1903 besluttet Forsvarsdepartementet å subsidiere fiskerne i de mest utsatte distriktene med billige 12 mm Remington rolling block-geværer. Disse Remington-geværene fikk raskt tilnavnet «kobbegeværer». Geværene ble solgt for skarve 5 kroner per stk. – noe som tilsvarer ca. 350 kroner i dagens kroneverdi. Staten spanderte fri dampskipfrakt til Nord-Norge. Ammunisjonen ble solgt for 2 kroner per 100 patroner. Departementet bestemte at dersom det i fremtiden skulle kjøpes mer ammunisjon, så måtte det bestilles i partier på 10 000 patroner.

    Kravet fra Forsvarsdepartementet var at det skulle kjøpes partier på minst 100 geværer med 100 patroner til hvert gevær. Kommunene ble derfor anmodet om å kjøpe inn geværer og distribuere til trengende fiskere. Kongsberg Våpenfabrikk kunne om ønskelig omdanne geværene fra randtenning til sentertenning for rundt 1 krone per gevær. Departementet frarådet imidlertid dette, for staten hadde store lagre av randtenningsammunisjon, men ferdig sentertent ammunisjon fantes ikke i arsenalene. Fra offisielt hold ble det derfor antydet at om fiskerne selv skulle kjøpe sentertent ammunisjon, så ville det bli vel kostbart, situasjonen tatt i betraktning.

    Mehamn-slaget og stopp i kobbegeværsalget

    På kort tid ble det solgt 1 600 geværer og 250 000 patroner til Tromsø Stift. Departementet skulle imidlertid snart komme til å angre på salget. De nødstilte fiskerne var desperate, og man ble etter kort tid nervøs for at geværene skulle benyttes i et væpnet opprør. Bakgrunnen var en konflikt mellom fiskere og hvalfangere. Fiskerne mente at rovfangst på finnhval var årsaken til at kobben invaderte kysten. Teorien var at hvalen drev fisken som dannet grunnlaget for kystfisket inn mot kysten og på samme tid skremte bort kobben. I dag vet man at det ikke er noen sammenheng mellom oppblomstringen av kobbe og nedgang i bestanden av finnhval. Men store deler av fiskerbefolkningen var overbevist om dette.

    1903 var et særdeles dårlig år. Vårtorskfisket slo totalt feil og det myldret med kobbe. I takt med de voksende nøden økte raseriet mot hvalfangerne. Da Stortinget nok en gang utsatte behandlingen av en foreslått fredning av hvalen våren 1903, kom situasjonen ut av kontroll. Natten til den 2. juni 1903 smalt det. Mellom 1 500 og 2 000 rasende fiskere stormet Svend Foyns hvalfangststasjon i Mehamn i Gamvik kommune i Finnmark, brente ned bygninger og kastet utstyr på sjøen. Etablissementet ble nærmest jevnet med jorden. På massemøter i andre fiskevær ble det diskutert om man skulle komme Mehamn-fiskerne til unnsetning. Fiskerne var i besittelse av rundt 500 Remington rolling block-geværer, og man fryktet blodige sammenstøt. Myndighetene tok ingen sjanser, og sendte straks et krigsskip og tropper til Mehamn fra Vardø, Vadsø og Harstad.

    Opprøret endte imidlertid ublodig. En rekke fiskere ble arrestert, men de fleste ble bare idømt bøter eller kortere fengselsstraffer. Samme år ble finnhvalen fredet.

    Opprøret satte imidlertid en stopper for kobbegeværsalget. Det forelå rekvisisjoner fra forskjellige nordnorske kommuner på ytterligere 5 300 geværer og ca. 80 000 patroner, men fire dager etter Mehamn-slaget stoppet staten inntil videre alt salg av kobbegeværer. Det ble antydet at salget muligens kunne gjenopptas neste år, men det skjedde aldri.

    Salg til skytterlagsmedlemmer og private

    Remington rolling block

    Reinjeger på Hardangervidda i 1910 med sivilisert Remington rolling block-gevær (foto: Finn Gundersen/Avdeling for spesialsamlinger Universitetet i Bergen).

    Remington rolling block

    Reinjeger med Remington rolling block.

    Remington rolling block

    Simon Håvardsholm med en felt skadehjort i en kornåker på Røykenes i Sveio, sannsynligvis i 1928. Bukken ble felt med et militært Remington rolling block-gevær.

    Remington rolling block

    Remington rolling block-mekanismen.

    Remington rolling block

    Annonse fra 1889 som viser at både L. H. Hagen og Larsens Vaabenforretning hadde egne sikkerhetsstoppere på Remington-geværene. Sikkerhetsstopperne var imidlertid etter sigende ikke en 100 % garanti mot uhell.

    Remington rolling block

    Rikshospitalets advarsel mot bruk av røyksvakt krutt i Remington-geværene fra Morgenbladet No. 242 1911. Advarselen kom etter at fire skyttere på kort tid fikk brudd på hjerneskallen etter ulykker som følge av bruk av røyksvake patroner i rolling block-geværer.

    Salget av geværer og ammunisjon fortsatte imidlertid til skytterlagene og sivile i andre deler av landet. Dette førte til at statens lagre av 12 mm randtente kobberhylseammunisjon allerede i 1906 var tømt. Nå måtte geværene omdannes til sentertenning, slik at skytterne selv kunne lade sin egen ammunisjon.

    Forsvarsdepartementet bestemte at Remington-geværene skulle selges til skytterlagsmedlemmer for 5 kroner, mens andre måtte ut med 10 kroner. Et Krag-Jørgensen-gevær kostet til sammenligning 55 kroner. Kostnader forbundet med omgjøring til sentertenning kom i tillegg. Fra Landsskytterstyret kunne skytterlagsmedlemmene få et militært Remington-gevær omdannet til sentertenning for 8,50 kroner per gevær + frakt. På kjøpet fulgte det med en startpakke med en eske kuler, 25 hylser og 100 tennhetter, slik at skytterne kunne komme i gang med hjemmelading.

    Utover på 1900-tallet gikk ikke salget av Remington-geværer så raskt som ventet. I 1910 var det fremdeles mange geværer igjen (ca. 12000 stk), og for å få fart på salget ble prisen satt ned til fra 5 til 3,5 kroner til skytterlagene, mens prisen for private ble satt ned fra 10 til 6 kroner. I 1913 var Hovedarsenalets beholdning på 2256 geværer. Det er ikke kjent når lagrene var tømt, men i 1928 var det kun igjen 513 Remington-geværer på Hovedarsenalet.

    En del Remington-geværer ble også boret ut til haglegeværer i kaliber 24 og 28. Dette fikk noen til å reagere. Like etter unionsoppløsningen i 1905 var det en anonym innsender i avisen Agder – Flekkefjords Tidende (No. 133 1905) som advarte skyttere som glattborte sine Remington-geværer:

    «Dette er ulovligt. Dersom nogen gaar hen og anmelder, saa kan vedkommende, der saaledes har ødelagt sin rifle, bli draget til ansvar for denne sin handlemaade. Det er for det første tyveri udøvet mot staten, saa er det bedragerisk adfærd, som er udøvet for at komme i besiddelse af et billigt gevær. Dertil kommer, at det er forræderi mod sit fædreland.»

    Landsskytterstyrets Ole Five skrev imidlertid i et svar at praksisen med oppboring var uheldig, men fullt lovlig.

    Kaliberloven av 1908

    Den 15. august 1908 kom det en ny lov som sa at det ikke var tillatt med kalibre mindre enn 12 mm (4 linjer) under villreinjakten. Årsaken var for så vidt velment forsøk på å beskytte villreinen mot uvettig skyting med de nye Krag-Jørgensen-geværene. Krag-Jørgensen-riflene hadde sikter som kunne justeres opp til hele 2 200 meter, og noe som førte til at noen jegere overvurderte sine skyteferdigheter med skadeskytinger og lidelser som følge. Det største problemet var derimot at de nye geværenes effektivitet førte til en sterk reduksjon av villreinbestanden. Allerede i 1898 tok en innsender i Morgenbladet til orde for en kaliberlov:

    «En Bestemmelse om 12 mm. Kaliber vil være af den største Betydning; thi derved vil man for det første bli kvit Magasinet, da visstnok faa eller ingen Rifler af saa grovt Kaliber er forsynet med det, og dernæst vil den overmaade skadelige Slumpskydning efter Flokken for en stor del falde bort.»

    Det var bergenseren Hugo Mowinckel som var pådriveren for loven, og det var trolig han som skrev artikkelen. Ti år etter var kaliberbestemmelsen et faktum.

    Kaliberbestemmelsen skapte et stort marked for de militære Remington rolling block-geværene, men populariteten steg ikke nevneverdig av den grunn. I begynnelsen av 1930-årene ble Remington-geværene beskrevet som «den sletteste av alle for tiden anvendte jaktrifler». Mange jegere jaktet derfor med Kragen, men hadde med seg en Remington-rifle i tilfelle de traff på oppsynet.

    Ulykker med Remington-geværene

    Remington-mekanismen fikk rykte på seg for å være usikker og farlig. Antageligvis hang de fleste ulykkene sammen med bruk av det nye røyksvake kruttet. I 1911 gikk Rikshospitalet ut og advarte mot bruk av røyksvakt krutt i Remington-geværene etter at sykehuset på kort tid hadde fått inn fire pasienter med brudd på hjerneskallen. Samtlige var forårsaket av sluttstykkesprengninger i Remington-geværer og samtlige skyttere hadde brukt røyksvakt krutt. To av pasientene var døde, og de to andre var ikke utenfor livsfare da advarselen ble sendt ut.

    Norges Jeger- og Fiskerforbunds Harald Platou mente at mekanismen også var farlig med svartkrutt – spesielt siden svartkruttet hadde blitt mye bedre og mer potent siden 1860-årene da mekanismen ble utviklet:

    «Rikshospitalets advarsel mot remingtongeværet er et ord i rette tid», skrev Platou. «Der er blandt kyndige folk ikke tvil om at remingtonmekanismen er den upaalideligste slutmekanisme som for tiden er at faa i handelen. Den er konstruert for sortkrudt og for randantændelse. Men selv under disse forutsætninger er den utryg.

    Endnu værre blir den naar den omdannes til centralantændelse, og det gjøres nu med nærsagt hvert eneste remingtongevær. Er der da den mindste feil ved patronens fænghul, blir hanen og slutstykket kastet tilbake av stemplet, og skytteren faar patronen i ansigtet. Dette hænder selv om sortkrudt er brukt. Med røksvakt krudt foraaraker selv feilfri patroner ulykker.

    Remingtongeværet er det sletteste og farligste gevær vi har.»

    Ole Five i Det frivillige skyttervesen advarte også mot Remington-mekanismen fordi geværet helt og holdent var avhengig av slagfjæren for at sluttstykket skulle holdes lukket under skuddløsningen. Kritikken mot Remington-mekanismen var nok også en del av debatten mot kaliberbestemmelsen, men det var mange alvorlige ulykker med Remington rolling block-rifler og -hagler. I 1917 tok en jeger fra Valdres til orde for et forbud mot Remington-geværene:

    «Det henstilles til eiere av remingtonhagler og rifler, ifald de ikke ønsker aa bli lemlestet paa sine lemmer, straks aa forlate denne høist farlige og usikre mekanisme for aa gaa over til mer betryggende vaapen.»

    Bakgrunnen var at to unge menn hadde blitt skadet fordi patronen hadde gått av da sluttstykket ble lukket. Begges høyrehender var revet opp «noget ganske forskrækkelig». En konkurranseskytter hadde noen år i forveien med nød og neppe unngått å miste synet da messinghylsen ble stående fast like under øyet.

    Et dårlig jaktvåpen?

    Remington rolling block

    I henhold til kaliberbestemmelsen av 1908 var oppslagssikter forbudt. Det militære siktet (bildet) var dermed ikke innenfor, og måtte erstattes av et fast sikte.

    Remington rolling block

    Ulykkesgeværet fra 2007 (foto: Statens kriminaltekniska laboratorium).

    Remington rolling block

    Sprekk i låskassen (foto: Statens kriminaltekniska laboratorium).

    Remington rolling block

    Sluttstykket er delt i to. Lignende skader ble også beskrevet fra ulykker tidlig på 1900-tallet (foto: Statens kriminaltekniska laboratorium).

    For jegerne var det likevel et poeng at 12 mm Remington var dårlig egnet på jakt sammenlignet med moderne geværer. Loven forbød også til alt overmål oppslagssikter, så selv de militære Remington-geværene var ikke tillatt på jakt uten modifikasjoner. Det er derfor vi i dag finner mange Remington-geværer med primitive faste sikter. Den raserende avstanden til Remington-geværene var kun 80 meter, det vil si at en jeger kunne sikte midt på målet og treffe på avstander ut til 80 meter. På lengre hold måtte han sikte over målet.

    De rikeste jegerne skaffet seg ekspressrifler i kaliber .50, som var raserende ut til 150 meter. «Det sætter ondt blod dette, at rikfolk anskaffer sig ekspress kaliber 12 mm med racerende kulebaner og skyter ren i mængdevis, mens en fattig fjellbonde, som til husholdet kunde trænge et par dyr aarlig maa nøie sig med en remingtonrifle», ble det sagt i Stortinget i 1910.

    Etter at kaliberbestemmelsen hadde vært gjeldende i nesten 20 år, oppsummerte en stortingsdebatt situasjonen i 1927:

    «Forbudet mot at anvende finere riflekaliber end 12 mm paa vildrenjagt har henvist den største del av landets renjægere til at anvende den kasserte militærrifle, Remingtongeværet. Denne rifle er efter nutidens fordringer et meget slet jagtvaaben. Dets slutmekanisme er meget for svag og usikker og har været skyld i hyppige ulykker. Dertil kommer at dets skudsikkerhet er liten og skudvirkningen slet, og at geværet har altfor liten dræpeevne overfor storvildt. Det er uhyggelig mange dyr som i de sidste aar er blit skadeskudte, og skylden herfor maa væsentlig tilskrives Remingtonriflen.»

    Kaliberloven av 1908 var gjeldende frem til 1930 da ble vedtatt å redusere kaliberkravet til villreinjakt til kalibre under 8,9 mm.

    Remingtongeværene i moderne tid

    Remington-geværene ble brukt på jakt helt opp til 2. verdenskrig. Så gikk det noen tiår før skytterne i Norsk Svartkruttunion igjen begynte å skyte med Remington-geværene i 1980-årene. Heldigvis har vi vært forskånet for ulykkene som var hyppige tidlig på 1900-tallet, men i 2007 i Sverige var det en igjen en alvorlig ulykke med et Remington rolling block-gevær. Også den gangen var det sannsynligvis røyksvak ammunisjon involvert, og det ble spekulert i om skytteren hadde brukt en .50 Express-patron. Konsekvensen var at sluttstykket delte seg i to og traff pannen på skytteren. Dessverre var utfallet dødelig.

    Til tross for alle skrekkhistoriene i denne artikkelen er det ingen grunn til å la være å skyte med dit Remington rolling block-gevær. Men sørg for at geværet er i god stand og bruk kun svartkrutt og blykule.

    Litteratur og kilder

    Aviser:

    • Agder No. 133 den 14. november 1905
    • Gudbrandsdølen No. 17 den 25. februar 1898
    • Tromsøposten No. 36 den 6 mai 1903 og No. 83 den 17. oktober 1903
    • Morgenbladet No. 242 den 1. mai 1911 og No. 264 den 12. mai 1911
    • Nordlys nr. 69 den 19. juni 1923
    • Trondhjems Adresseavis No. 8 den 9. januar 1904, No. 48 den 14. februar 1906 og No. 121 den 4. mai 1911
    • Valdres No. 34 den 22. mars 1917

    Stortingsforhandlinger 1903–1932

    Hanevik, Karl Egil. Norske militærgeværer etter 1867. Rena. 1998