Forum

Marked


Dagen i dag

14. august 1842

Seminole-indianerne, som var truet av hungersnød, oppga kampen mot den amerikanske hæren. Det ble aldri... Les mer ...

Dagen i går

13. august 1704

Storalliansen seiret ved Blenheim


14. august 1842

Den andre seminolekrigen ble avsluttet
Seminole-indianerne, som var truet av hungersnød, oppga kampen mot den amerikanske hæren. Det ble aldri underskrevet noen fredstraktat, men seminolene ble tvunget til å flytte fra sumpene i Florida til det tørre og golde Oklahoma Territory. En liten gruppe på rundt 300 klarte derimot å gjemme seg i sumpene. Der fikk de leve i fred frem til rundt 1855 da den tredje seminolekrigen brøt ut.

13. august 1704


Storalliansen seiret ved Blenheim
Slaget ved Blenheim var et større slag under den spanske arvefølgekrigen utkjempet ved landsbyen Blindheim i Bayern. Det er normalt kjent under den engelske formen av stedsnavnet, Blenheim.

For å stoppe en fransk og bayersk hær på vei til Wien utførte britiske og nederlandske styrker en rask marsj fra Nederland til Bayern. Dessuten ble de møtt fra sør av en østerriksk hær. Storalliansen – der også Danmark-Norge var med – møtte de franske og bayerske styrkene ved Blenheim.

Den allierte hæren hadde 52 000 soldater, mens de franske og bayerske styrkene var på omtrent 60 000 mann. De dansk-norske, hessiske, hannoverske, prøyssiske, nederlandske og britiske styrkene ble plassert i midten med de østerrikske styrkene på høyre flanke. En tredje gruppe holdt venstre flanke.

Slaget åpnet med at den allierte venstre flanken angrep den franske høyre flanken to ganger. Samtidig angrep den franske venstre flanken den allierte høyre flanken. Den midtre delen av den franske hæren, som besto av unormalt mye kavaleri, ble svekket siden de måtte avgi tropper til flankene. Dette utnyttet de allierte som angrep denne med sin midtseksjon og drev den franske midtseksjonen på flukt. Etter denne aksjonen svingte den allierte midtseksjonen mot høyre og drev den franske høyreflanken på flukt. Den allierte høyreflanken drev deretter den franske venstreflanken på flukt. De franske tapene var på 30 000 mann, mens de allierte tapene var på 12 000 mann.

Slaget ved Blenheim var et avgjørende slag, det satte den franske allierte, Bayern, ut av krigen og drev de franske styrkene tilbake øst for Rhinen. Dessuten skiftet de franske allierte Savoia og Portugal side. Slaget var også en av de første store britiske seiere på det europeiske kontinentet siden slaget ved Agincourt 300 år før.


Chat

Offline

Ingen påloggede.

    (Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)


    Uthevet artikkel

      Glattløpet muskett og papirpatron

    • Glattløpet muskett og papirpatron

      I dag lader de fleste de glattløpede munnladningsmuskettene sine med rundkule og fettlapp. Soldatene som sto mot hverandre under for eksempel Napoleonskrigene, brukte papirpatroner ladet med krutt og kule. Hvordan er presisjonen med disse? Denne artikkelen gir deg kanskje svaret på det.

    Papirpatroner til norske tapprifler og kammerladningsgeværer

    Kategori: Kammerlader
    Publisert: 2. juli 2020 av Øyvind Flatnes.
    Antall visninger: 97

    Norske-papirpatroner

    18-lødig kammerladningsgevær Modell 1849/55 og fire typer norske papirpatroner: Rundkulepatron, spisskulepatron Modell 1855, tappriflepatron Modell 1851 og spisskulepatron Modell 1861.

    Rullepinne

    svartkrutt.nets rullepinne for norske papirpatorner. Rullepinnen får du kjøpt her

    Vyrging

    Vyrging av papirpatron.

    Med rullepinnen fra svartkrutt.net kan du rulle alle typer kammerladerpatroner samt patronene til tappriflene som ble innført i 1851. Patronene kan rulles av f.eks. husholdningspapir (kraftpapir) som du får kjøpt på rull i dagligvarebutikken, eller andre typer tynt og lett håndterlig papir. Vanlig kopipapir blir som regel litt for tykt. Bruk ull- eller bomullstråd til å feste patronpapiret til kula. En limstift kan være grei å ha, selv om patronene skal kunne rulles uten bruk av lim.

    16-lødige rundkulepatroner

    De glattløpede muskettene og kammerladningsgeværene brukte samme type papirpatron, og papirmalen var trapesformet (varianten som brukes her ble approbert i 1847). Forskjellen var at de 16-lødige muskettene brukte 18-lødig kule, og de 18-lødige kammerladningsgeværene brukte 16-lødig kule.

    Soldatene skulle legge rullepinnen på malen og rulle papiret jevnt og hardt om patronstokken slik at papiret gikk tre ganger om den 16-lødige rullepinnen. Deretter skulle kulen plasseres i munningen og trykkes ned slik at en tverrfingers bredde av patronhylsen stakk utenfor kulen. Du kan også rulle papiret rundt kule og pinne samtidig.

    Felles for patronene som blir festet med tråd er at de bør «vyrges». Ordet «vyrge» kommer av det tyske verbet «würgen» som betyr «å kvele» eller «strupe». Kort fortalt innebar vyrgningen å strupe sammen papiret, slik at det ble lettere å binde fast tråden. En snor ble festet i kanten av et bord, benk eller lignende. Snoren ble kastet rundt munningen på hylsen, like overfor kulen. Mens venstre pekefinger ble støttet mot kulen ble tråden strammet hardere og hardere om hylsen mens den ble dreiet frem og tilbake, slik at papiret ble foldet seg pent over kulen. Etterpå ble det slått et dobbelt halvstikk rundt munningen. Patronen ble deretter dunket med et par lette støt mot bordet og rullepinnen ble trukket ut. Patronene ble også vyrget i bakkant av kulen og en tråd ble festet på samme måte med et dobbelt halvstikk.

    Se hvordan du ruller rundkulepatron Modell 1847 og last ned 1:1-mal i pdf-format:

    Skarpskytterpatron Modell 1849

    Patron fra prøver med spisskuler i 1848 og 1849. Skarpskytterpatronen var trolig nokså lik denne. Tappgeværene brukte samme type kule frem til 1855.

    Patron fra prøvene med spisskuler i 1848 og 1849. Skarpskytterpatronen var trolig nokså lik denne. Tappgeværene brukte samme type kule frem til 1855.

    I 1849 ble det approbert en tung spisskule med én rille for utvalgte skarpskyttere. Vi vet ikke hvordan papirmalen så ut for denne patronen, men 1855-malen passer fint. 1849-patronene lages på samme måte som tappriflepatronene (se under).

    Tappriflepatroner

    Tappriflene var glattløpede musketter som ble riflet opp og forsynt med en tapp i svansskruen i bunn av løpet. Tappriflesystemet ble approbert i Norge i 1851, og tappriflene brukte samme kule og papirpatronmal som kammerladerpatronen fra 1855. Patronene var derimot litt forskjellige. Tappriflepatronene hadde kun papir rundt kulas bæreflate, og var laget over samme lest som skarpskytterpatronen fra 1849. Papiret ble festet til kula med en ulltråd i hver rille. Tappriflepatronene er enklere å lage enn kammerladerpatronen av 1855, og kan også brukes i kammerlader.

    Se hvordan du ruller tappriflepatroner og last ned 1:1-mal i pdf-format for tappriflepatron Modell 1851:

    Modell 1855

    I 1855 ble rundkulene erstattet med spisskuler, og dermed kom det også en ny papirpatron. Denne patrontypen hadde også papir viklet om den koniske delen av kula, og kan være litt vanskelig å få til å begynnelsen – spesielt kan det være litt utfordrende å få til hyssingen rundt kulenesa.

    Legg kula på papiret med «rundkuleenden» av pinnen mot spisskulas base. Rull papiret rundt pinnen til kula er omsluttet av en papirhylse. Her kan du også gjerne bruke litt lim på enden av papiret. Kulespissen skal ikke stikke utenfor papirviklingen, men skal ligge jevnt med papirmunningen. Vyrg patronen som beskrevet for rundkulepatronene og sett et dobbelt halvstikk bak kula (eller i bakerste rille om du vil). Etterpå skal du feste en tråd rundt kulenesa med et dobbelt halvstikk.

    Se hvordan du ruller spisskulepatron Modell 1855 og last ned 1:1-mal i pdf-format.:

    Modell 1861

    Etter at det kom klager på at kulespissen stakk hull i innpakningspapiret patronene var pakket inn i ble det approbert en ny type papirpatron rundt 1861. Denne hadde kulespissen vendt innover i patronen, og var tydelig inspirert av den engelske .577 kaliber Enfield-patronen. Dette er den mest kompliserte patronen å lage, og for å rulle M/1861-patroner bruker du enden av rullepinnen som har en avsats.

    Patronen består av tre forskjellige papp- og papirdeler: en hylse av papp, et tynt papir som tetter mellom kruttet og kula og et stykke papir som vikles om papphylsa og kula. Du trenger imidlertid bare to maler, for papphylsa og tettepapiret har like dimensjoner. Måling av originalpatroner viser at tykkelsen på pappen som ble brukt til å rulle hylsa var rundt 0,3 mm. Det ser ut som at samme type papir ble brukt som tettepapir og ytterpapir.

    Start med å rulle pappmalen rundt den minste avsatsen på rullepinnen. Deretter rulles tettepapiret over halve papphylsa. Rull tettepapiret som stikker utenfor hylsa mellom fingrene og stikk det ned i hylsa. Bruk gjerne en kule og stikk kulespissen inn i tettepapiret. Pass på at kula ikke stikker hull i papiret, for tettepapiret skal danne en vegg mellom kula og kruttet.

    Finn fram ytterpapiret og plasser det som vist i videoen. Legg den korteste langsiden på ytterpapiret i flukt med merket på rullepinnen. Rull hylse og kule stramt rundt papiret. Deretter bretter du det overskytende papiret tre ganger over kulebasen. Om du har gjort alt rett vil du se tre små «ører» som du også skal brette en gang innover. Disse ørene holder bretten på plass. Du skal altså ikke bruke hyssing.

    Kula dyppes nå i smeltet fett før krutt fylles i hylsa. Patronen lukkes ved å vri papiret mellom fingrene og stappe papiret ned i hylsa. Soldaten ladet patronen ved å bite hull i hylsa og helle kruttet ned kammeret. Patronen ble snudd og kula ble stukket ned i kammeret slik at hele bæreflaten var nedi kammeret. Med papphylsa som «håndtak» knakk soldaten hylsa slik at papphylsa med tettepapir, samt den øverste delen av dekkpapiret ble frigjort fra kula. Kun den smurte delen av kula ble ladet i kammeret, resten av dekkpapiret og hylsa med tettepapir ble kastet.

    Se hvordan du ruller spisskulepatron Modell 1861 og last ned 1:1-mal i pdf-format:

    4-linjers spisskulepatron Modell 1860

    Kommer når videoen er ferdig!

    Smøring og kruttfylling

    Alle patrontypene som er beskrevet over ble penslet med eller dyppet i en blanding av smeltet talg og voks. I begynnelsen ble det bare brukt talg, etter hvert gikk man over til en blanding bestående av 3 deler talg og 1 del voks. Det er kun den delen av papiret som dekker kula som skal dekkes med fett. Du kan selvsagt også bruke et annet egnet svartkruttfett. Etter at fettet hadde størknet ble en ferdig Oppmålt kruttladning helt inn i kremmerhuset på patronen, og papiret ble brettet igjen i bakkant (bortsett fra 1861- patronen der papiret ble vridd til en hale og stappet ned i hylsa). Den originale ladningen for 18-lødige kammerladningsgeværer var som rundt 96 grains av et krutt som omtrent tilsvarer Fg. Tappriflepatronene ble ladet med ca. 71 grains. I dag kan godt ladningen ligge et sted mellom 70 og 90 grains Fg svartkrutt. Dersom du bruker FFg bør du være litt mer forsiktig med ladningene. I nødsfall kan du også bruke FFFg, men ladninger over 70 grains er ikke anbefalt. For å lade bet soldaten hull i bakkant av patronen, helte kruttet ned kammeret etterfulgt av kula og lukket igjen kammeret.