Norge var et av de første landene i verden, sågar kanskje det første, som tok i bruk et flerskuddsgevær med boltmekanisme i det militære. Geværet var konstruert av ingeniør Jacob Smith Jarmann, og ble approbert i 1884. Dette var ikke det første magasingeværet som ble brukt av militære styrker i Norge. Marinen hadde brukt det klumpete Krag-Petersson-geværet siden 1876, men på dette våpenet måtte skytteren hjelpe til med fingrene for å få ladet en ny patron i kammeret. Krag-Petersson geværet brukte M/1867 Remington rolling block-geværets 12 mm randtenningspatron.

Jarmanns gevær var opprinnelig et enkeltskuddsgevær, og dette geværet ble utlevert til tropper for utprøving allerede fra 1878. Modellbetegnelsene som vanligvis blir brukt kan virke noe forvirrende. Jarmanngeværet med fast rørmagasin under forskjeftet ble egentlig approbert i 1881, men det var først med en approbasjon i 1884 at det formelle grunnlaget for geværets modellbetegnelse ble lagt. Den første modellen kalles derfor M/1884. M/1884 ble forbedret av en approbasjon i 1887 der ca. 15 mindre endringer ble gjort på geværet, og det kan derfor være grunnlag for en M/1887. Andre mindre endringer ble approbert i 1888, 1889 og 1890.

Geværet kan brukes både som enkeltskudds- og repetergevær. Bruksmåten kan reguleres ved hjelp av en omstiller på låskassens venstre side. Flerskuddsmekanismen fungerer på følgende måte: en spiralfjær sørger for å dytte patronene bakover i rørmagasinet. Når sluttstykket føres i bakre stilling trekkes den skutte patronen ut av kammeret og kastes ut. På samme tid senkes patronheisen, og en ny patron presses ut på heisen. Når sluttstykket føres fremover heises patronen opp og når støtbunnen treffer patronen i bakkant føres patronen inn i kammeret.

I dag er jarmanngeværet usedvanlig sjeldent til tross for at det ble laget bortimot 30 000 geværer i Norge, i tillegg til 1500 i Sverige. Hvor de har blitt av er man ikke helt sikre på, men en god del ble destruert av tyskerne under krigen. En del ble også ombygd til harpungeværer (redningsgeværer). Det sivile markedet var lite interessert i jarmanngeværet da det ble forsøkt solgt ut av forsvaret. En av hovedårsakene til dette må være at arvtageren, Krag-Jørgensen-geværet, var såpass overlegen det klumpete jarmanngeværet.

Bildene viser omstilleren som skiller mellom enkeltskudd
og repetermekanismen. På bildet til venstre er omstilleren
stilt inn for enkeltskudd, mens til høyre
er den stilt inn for repeterskyting.

Bildeserien over viser hvordan repetermekanismen fungerer.
Når sluttstykket åpnes presses en ny patron ut på
patronheisen av spiralfjæra i rørmagasinet (bilde 1). Parallelt
med at sluttstykket føres fremover løftes patronen opp (bilde 2)
og patronen føres inn i kammeret (bilde 3).

Ammunisjonen

Magasinet under forskjeftet hadde plass til åtte stk. sentertente flaskehalspatroner. Ammunisjonen gjennomgikk flere forandringer:

1878:

Ammunisjonen av 1878 var egentlig beregnet på Jarmanns enkeltskuddsgevær. Blykula veide 21,85 gram (337 grains) og diameteren var 10,03 mm før papirvikling. Etter vikling var diameteren 10,30 mm. Ladningen var 4,46 gram (68.8 grains) svartkrutt.

«Den modifiserte patron»

Da man gikk over fra enkeltskuddsgevær til repetergevær viste det seg at den tidligere utgangshastigheten på 474,5 m/s sank til 465,5 m/s målt 25 alen fra munningen. Kruttladningen ble derfor øket til 5,0 gram (77,1 grains) i 1883 og senere 5,1 gram (78.7 grains) i 1885.

Da det kom klage på at papiret fulgte med prosjektilet og ødela presisjonen ble det satt i gang omfattende forsøk med ammunisjonen. Konstruksjonskommisjonen skriver i 1889 at:

«Med forladninger av kartong og vox-terpentinskiver, samt vaselinfet på projektilet har man under de siste forsøk fått så brukbare resultater at konstruksjonskommisjonen i overensstemmelse med geværkommisjonens uttalelse finder å burde foreslå:

1. At forladningen skal bestå av en kartong direkte på kruttet, og derovenpå en 3.5 a 4.8 mm tykk tetteskive av 3 deler vox og 2 deler terpentin.

2. At projektilet gies et overdrag av vaselinfett smeltet ved en temperatur ikke over 85° C hvorefter dets plane overflate avtørres.

3. Det anstilles prøver av ammunisjonen av denne sort efter at den har vært magasineret en lengere tid f. ex. ett år.

Kommisjonen er oppmerksom på at den foran foreslåtte forladning og fetning ikke gir fuld sikkerhet for at papiret ikke undertiden følger med projektilet og da den foranlediger uregelmessigheter i banen, men da disse uregelmessigheter først har oppstått på distanse over 1000 m, og at de nu hos oss anstillede forsøk synes å vise at man for tiden ikke kan håpe på å oppnå bedre resultater, finder man det ikke hensiktsmessig at der anstilles yderligere forsøk. En skudsikkerhet på de store distanser svarende til nutidens store fordringer erholder man formentlig kun ved anvendelse av metallkledde projektiler.»

(Kilde for sitatet: Hærmuseets årbok 1971-1972).

Overgang til røyksvakt

«Metallkledde projektiler» kom i 1893 og da gikk man også over til røyksvakt ballistittkrutt i patronene. Dette førte til at utgangshastigheten ble øket til 490-510 m/s målt 25 meter fra munningen. Patronen av 1885 ga en utgangshastighet på 485-500 m/s målt 25 meter fra munningen. Dette ga en flatere kulebane, og gjorde at siktene derfor ikke lenger stemte. Dette ble det imidlertid aldri gjort noe med, sannsynligvis fordi Krag-Jørgensen-geværet var på vei for å erstatte Jarmann-geværet. Diameteren på det stålmantlede blyprosjektilet var for øvrig 10,40 mm.

Bildet oppe til høyre viser en original jarmannpatron i kaliber 10,15 x 61 ladet med ballistittkrutt og stålmantlet prosjektil.

Del to av denne artikkelen vil ta for seg skyting med 10,15 x 61 Jarmann.