Slaget ved Matrand
Slaget ved Matrand mellom norske og svenske styrker under den svensk-norske krigen i 1814 var den blodigste trefning under hele krigen. Svenskene hadde omkring 50 falne og 126 sårede; på norsk side var det ca. 50 falne og 64 sårede.

Generalmajor Karl Pontus Gahn hadde 31. juli krysset grensen mot Norge og marsjert mot Kongsvinger, men ble stoppet ved Lier skanse den 2. august av oberstløytnant Krebs og måtte trekke seg tilbake til Eidskog. Den 4. august rykket Krebs frem fra Lier for å drive svenskene helt ut av landet.

De svenske forpostene ble tidlig om morgenen 5. august drevet tilbake til Matrand, hvor hovedstyrken var. Der holdt svenskene stand en times tid, men måtte til slutt trekke seg tilbake til Skotterud for ikke å bli omringet. En norsk sidekolonne hadde tatt en stor omvei for å falle svenskene i ryggen og angrep dem ved Skotterud. De svenske styrkene på tilbaketog kom dermed under ild fra to kanter og var dessuten i ferd med å slippe opp for ammunisjon. Gahn innså at de måtte bryte gjennom de norske linjene om de skulle unngå å bli fanget. Med bare bajonettene klarte svenskene å bane seg vei og komme seg til Sverige.

Tyske tropper invaderte Frankrike
Tyske tropper gikk inn i Frankrike under den fransk-prøyssiske krig. Krigen ble utkjempet mellom Frankrike og Det nordtyske forbund under Preussens ledelse, sammen med de sør-tyske statene Baden, Bayern, og Württemberg, samt Storhertugdømmet Hessen mellom 19. juli 1870 og 10. mai 1871.

Etter en serie franske nederlag i åpningsfasen av krigen ble nesten halvparten av den franske styrken omringet ved Metz, og den nyetablerte franske unnsetningsstyrken ble knust i et slag ved Sedan, hvor den franske keiser Napoleon III overga seg til tyskerne. Dette førte til opprettelsen av den tredje franske republikk.

Krigen endte med en overveldende tysk seier etter at tyske styrker hadde erobret Paris, og Tyskland ble i løpet av krigen samlet under Preussens ledelse.