Regalskipet Vasa sank
Det svenske orlogsskipet Vasa kantret og sank på Stockholms havn på jomfruturen. Vasa var et regalskip, som er den svenske betegnelsen på de største krigsskipene i den svenske flåten på 1600-tallet.

Tusenvis av tilskuere så dramaet som fant sted da folk kastet seg i vannet fra øverste dekk for enten å svømme i land eller bli reddet av de mange småbåtene. Vasa seilte i 20 minutter, distansen var 1 300 meter før hun brått sank. Flere besetningsmedlemmer hadde fått lov til å ta familien med ombord på turen ut av havnen. Ifølge samtidige rapporter var mellom 25 og 50 sjømenn, kvinner og barn omkommet, av om lag 200 personer ombord. Årsaken til forliset viste seg å være en konstruksjonsfeil; Vasa hadde for liten stabilitet under seil. På tross av en krengeprøve som viste denne svakheten mens skipet lå ved kai, avseilte fartøyet på grunn av presset fra kongen, som ønsket Vasa klart så raskt som mulig. Det ble holdt høringer etter forliset, men det ble ikke felt noen dom, ettersom kongen hadde godkjent konstruksjonen av skipet.

Skipet ble hevet 24. april 1961 etter å ha blitt funnet i 1956 av Anders Franzén. Vasa var hovedsakelig intakt ved bergingen og er i dag utstilt i Vasamuseet på Djurgården i Stockholm. Etter flere århundrers glemsel er skipet nå en av de største severdigheter i den svenske hovedstaden,som verdens eneste vel bevarte skip fra 1600-tallet.

Slaget ved Langnes skanse
Slaget ved Langnes skanse mellom norske og svenske styrker i 1814 ved Langnes i nåværende Askim markerte slutten på Napoleonskrigene i Skandinavia. De norske styrkene hadde reorganisert seg bak Glomma, og bygget en pongtongbru ved Langnes for å trekke styrkene tilbake. Denne brua ble bygget slik at brohodet skulle være lett å forsvare. Utover dagen forsøkte svenskene å drive de norske styrkene ut av skansen. De svenske troppene ble sendt fram i kolonner fra en liten høyde der Langnes holdeplass på Østfoldbanen lå, omtrent en halv kilometer fra skansen.

De store åpne jordene var gjørmete på grunn av regnet, og de norske kanonene hadde godt skytefelt. De svenske angrepene ble møtt av konsentrert ild hver gang. De som søkte tilflukt fra den sterke beskytningen i bygningene på Langnes gård, måtte snart rømme husene, som ble sønderskutt av de norske artilleristene.

Tre ganger angrep svenskene, og slaget raste hele formiddagen i regnvær og søle. I begynnelsen rykket svenskene fram i tette kolonner, men disse ble revet fra hverandre av kardeskene fra kanonene. Mange svenske soldater ble drept og skadet i det første angrepet. Oberst Hegermann hadde holdt tilbake ilden fram til svenskene var kommet gjennom gården foran inngangspartiet til skansen. Nordmennene kunne derfor skyte inn i siden på kolonnen, som falt fra hverandre. Etter omgruppering forsøkte de svenske styrkene en annen taktikk ved bruk av jegerkjeder, der skytterne i spredt orden forsøkt å opprettholde en kontinuerlig ildgivning mot forsvarerne.

Svenskene hadde bedre krutt og bedre våpen. Jegerkjedenes angrep hadde virkning på den sårbare batteristillingen som lå høyt plassert over brystvernet. Flere, blant dem løytnant Hauch, falt under den svenske ilden, som ble forsterket av skarpskyttere som etter hvert fant gode plasser i trær, hvorfra de kunne skyte inn i skansen fra overhøyde. Hegermann rettet kanonene mot skarpskytterne, som trakk seg tilbake etter flere velplasserte skudd. Ved effektiv bruk av ildgivning fra artilleriet holdt Hegermann stand mot svenskene, som gav opp etter det tredje angrepet. Likevel hadde skytingen fra de svenske jegerne vist at kanonstillingen på den lille kollen ikke kunne holdes i lengden, og det var klart at skansen før eller siden ville måtte oppgis.