Forum
Marked
- Kal 28 messing hylser
- hylser
- Finnerlønn
- Ønsker rifle kaliber 32-20
- Diesett + brotsj 45-120
- Blykuler til .44 Russian
- Våpenjournalen - Våpen
Dagen i dag
3. november 1880
Maximilian Lund ble utnevnt til kontrolloffiser ved Kongsberg våpenfabrikk etter å ha vært... Les mer ...
Dagen i går
2. november 1675
Max Lund ble kontrolloffiser ved KV
Maximilian Lund ble utnevnt til kontrolloffiser ved Kongsberg våpenfabrikk etter å ha vært kontrolloffisersaspirant siden desember 1877. Lunds stempel er å finne på alle norske Remington rolling block-geværer laget fra november 1880 til avslutningen av produksjonen to år senere, samt på alle marinens Jarmann-geværer og hærens Jarmann-geværer laget frem til sommeren 1893. Lund fikk da jobben som bestyrer for Hovedarsenalets verksteder i Kristiania.
Max Lund må ikke forveksles med Jacob Lund som sto bak prinsippet om omgjøring av kammerladningsgeværene til metallpatron.
Kong Filips krig
Plymouth-koloniens guvernør Josiah Winslow gikk i spissen for en kolonimilits mot wampanoag- og narragansett-indianerne i det som kalles Kong Filips krig, også kalt «Den første indianerkrig». Krigen fikk navn etter den fremste lederen hos indianerne, Metacom, som kalte seg «Kong Philip» for å ære vennskapet mellom hans far og de opprinnelige pilegrimene fra skipet Mayflower som gikk i land i Nord-Amerika i 1620. Krigen fortsatte til fredsavtalen ved Casco Bay ble signert i april 1678.
Ved slutten av krigen var wampanoagere og deres allierte, narragansettfolket, helt utradert. Metacom innså nederlaget og trakk seg tilbake til forfedrenes hjem på Rhode Island. Her ble han siden drept under en spasertur i skogen.
Krigen skulle også vise seg ødeleggende for 1600-tallets puritanske New England. I løpet av bare ett år ble tolv av regionens byer ødelagt og mange flere ble skadet, koloniens økonomi ble ruinert og befolkningen ble redusert. Mer en halvparten av byene i New England ble angrepet indianerne.
2. november 1805: Siste arbeidsdag ved Kongsberg Sølvverk.
Gruvedriften ved Kongsberg sølvverk ble innstilt etter flere år med fallende sølvforekomster. På grunn av den sosiale nøden i kjølvannet av nedleggelsen opprettet staten i 1806 et ekstraordinært fattigvesen for de tidligere ansatte ved bergverket.
Chat
Offline
Ingen påloggede.
(Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)
Uthevet artikkel
Jacob Smith Jarmanns repeterrifle i kaliber 10,15 x 61 Jarmann var Norges første flerskuddsgevær med boltmekanisme da det ble approbert i 1884. Jarmann-geværet ble avløst av Krag-Jørgensen-geværet få år etter. Første del av artikkelen om Jarmann-geværet tar for seg historien bak. Del 2 omhandler bruken.
10,15 × 61 Jarmann repeterrifle - del 1
Sharps Model 1874 – Del 2: Skyting
Publisert: 3. september 2008 av Øyvind Flatnes.
Redigert: 14. november 2008.
Antall visninger: 16457
Sharps-rifla var populær blant både konkurranseskyttere, det militære og storviltjegere på slutten av 1800-tallet. Den var pålitelig, enkel, kraftig og robust, og presisjonen var også god. Det finnes mange historier om Sharps-riflas presisjon. Den mest kjente er nok skuddet Billy Dixon avfyrte mot en indianer under slaget ved handelsposten Adobe Walls i Texas i 1874. Hvor lang avstanden egentlig var har blitt debattert i ettertid, men tallene varierer fra 1538 yards (1406 meter) til knappe 1028 yards (940 meter). Skuddet ble avfyrt av en .50 kaliber rifle, sannsynligvis en "Big Fifty" i kaliber .50-90. Dixon selv la aldri skjul på at skuddet var et lykketreff. Indianeren ble skutt av hesten, men døde ikke. Den kombinerte styrken av comanche-, kiowa- og cheyenne-indianere avbrøt beleiringen og trakk seg tilbake like etter, men om det var på grunn av skuddet til Dixon vites ikke. Det som er sikkert er at indianerne hadde stor respekt for bøffeljegerne og deres rifler.
Historien om Billy Dixon og hans legendariske skudd indikerer i hvert fall noe om hva disse våpnene er, og var, gode for.
Valg av kaliber
Da jeg bestilte min Shiloh Sharps var vurderte jeg tre forskjellige kalibre: .45-70, 45-90 eller .45-110. .45-70 var det mest populære Sharps-kaliberet, i alle fall etter 1876, .45-90 ble utviklet til konkurranseskyting på lange hold, mens .45-110 var den kraftigste patronen som noen gang ble kamret i en Model 1874 Sharps, og ble mye brukt på bøffeljakt.
Bruksområdet mitt var tenkt å være både storviltjakt og konkurranseskyting. .45-90 falt derfor mellom to stoler for meg. Den er ikke kraftig nok til å lades opp til anslagsenergien som kreves for storvilt, og den er overdrevent kraftig for konkurranseskyting på de avstandene det skytes på i Norge, det vil si fra 100-300 meter. .45-110 hadde litt av samme problemet: for kraftig for konkurranseskyting og med svartkrutt klarer den neppe anslagsenergikravene som kreves for storviltjakt. Valget falt derfor på .45-70 Government. Denne er akkurat passe til konkurranseskyting på moderate hold og den klarer fint anslagsenergikravene på dyr opp til rådyrs størrelse. Den kan også lades med røyksvake ladninger, noe som betyr at den kan brukes på alle typer storviltjakt. Alle de nevnte kalibrene ble kamret i Sharps-riflene originalt.
Rifla fra Shiloh kom i posten våren 2008, og denne artikkelen viser hvordan den skjøt med de første ladningene jeg testet. Først vil jeg skrive litt om ladekomponentene jeg brukte.
Hylser
Siden .45-70 er et populært kaliber både blant svartkruttskyttere og skyttere med mer moderne tilnærming, så er både utvalget godt og prisene greie. Hylser fra Winchester, Remington og Starline vil jeg tro er vanligst her til lands, men det finnes også andre fabrikanter. Hylsene varierer fra fabrikant til fabrikant. Remington-hylsene har tykkere gods, og betydelig mindre hylsevolum sammenlignet med Winchesters hylser, som har størst hylsevolum. Remington-hylsene er kanskje mer slitesterke i lengden, men jeg foretrekker Winchester-hylser på grunn av det ekstra volumet jeg får. I praksis betyr dette at jeg får plass til mer krutt i hylsa.
Før lading ble hylsene helpresset, trimmet til 2.1" (53,3 mm) lengde, grader ble fjernet utvendig og innvendig i munningen, hylsehalsen ble anløpt (glødet) og munningen ble utvidet til .457". Mange diesett i .45-70 har ekspanderplugger som er .454", men disse er beregnet på hylser som skal lades med røyksvake ladninger og kobbermantlede kuler som måler .457". Ekspanderpluggen bør være .002" under kulediameteren, og de fleste svartkruttskyttere bruker kuler som måler .458" eller .459".
Kuler og valg av kuletang
Det er ikke enkelt å velge kule til en .45-70. Det finnes et vidt utvalg av kuletenger. Jeg ble anbefalt en kuletang laget av Steve Brooks. Han lager kuletenger til mange Shiloh-skyttere, og valget mitt falt på en .459", 540 grains Paul Jones Creedmoor laget av Brooks. Det finnes derimot mange andre kulevarianter som er velprøvd i .45-70 med svartkruttladninger. Lymans .457125 er en kopi av den originale .45-70 Gvt.-kula som ble brukt av US Army fra 1881, og vil sannsynligvis fungere bra i de fleste rifler. Kula velges ofte ut fra riflestigning, bruksområde og dybde på riflene i våpenet. Min Shiloh har 1:18" riflestigning, og det betyr at en Creedmoor-kule på 540 grains kan gjøre det bra på lange hold, i hvert fall ut til 600 meter.
Jeg har testet tre ulike legeringer: (forholdet er i reint bly/tinn) 30:1, 25:1 og 20:1. Jeg har brukt kuler støpt med legeringen 30 deler bly og 1 del tinn med godt hell, men på dette området må det forskes mer.
Etter støping blir kulene sizet og smurt i en Lyman Lubrisizer. Sizedia er .459" og kulene blir smurt med kulefett fra SPG.
Det kan også nevnes at da Sharps-riflene hadde sin storhetstids så var det mest vanlig å skyte med papirviklede kuler. Papirvikling av kuler er en vitenskap i seg selv som kan gi gode resultater, men det er nok hakket mer krevende sammenlignet med å bruke blykuler med smøreriller. Papirviklede kuler er noe som skal prøves når jeg får tid, lyst og inspirasjon.
Krutt
I .45-70 kan det lades både Wano og sveitser. Wano PPP, PP eller P kan alle brukes, og det samme kan sveitser 3, 4 og 5. Til nå har jeg kun brukt sveitser 4 (1,5 Fg). Dette er et krutt som er utviklet spesielt for svartkruttpatroner, og det var derfor naturlig å starte eksperimenteringen med dette kruttet.
Jeg måler ladningene opp med et Lyman kruttmål beregnet for svartkrutt, kontrollveier dem på en vekt og komprimerer kruttet ved hjelp av vibreringen fra en barbermaskin når ladningen er tømt i hylsa.
Tennhetter og forladninger
Ved å eksperimentere med forskjellige typer tennhetter kan du faktisk forbedre samlingene dine ganske betraktelig. Du kan variere mellom magnumhetter og vanlige hetter, pistolhetter og riflehetter og forskjellige fabrikanter. Jeg bruker som regel Federals #215 magnumhetter for rifle i mine ladninger, men Federal #155 pistolmagnumhetter har også fungert bra. Jeg bruker alltid avispapir mellom tennhetta og kruttet. Avispapiret legges mellom hylsa og tennhetta, og blir enkelt stanset ut når hetta presses inn i tennhettelomma. Jeg vet ærlig talt ikke om dette har noe for seg, men det har nå blitt en vane.
Til forladning har jeg brukt melkekartongskillinger. Melkekartongskillingene er ca. 0,5 mm tykke, og jeg har også eksperimentert med andre typer hard papp. Mellom kula og den siste forladningen har jeg alltid en avispapirskilling for å forhindre at forladningene klistrer seg til kula.
Sikter
Det ble brukt både åpne sikter (skur og korn), dioptersikter og kikkertsikter på Sharps-riflene på 1870- og 1880-tallet. Min rifle har både dioptersikter og et åpent buckhorn-sikte. Buckhorn-siktet er egentlig mer i veien siden jeg aldri bruker noe annet enn dioptersiktene, og jeg har vurdert å fjerne det. Dioptersiktet på min rifle er et tidsriktig Sharps Vernier-sikte produsert av Montana Vintage Arms. Jeg har også kjøpt meg en Hadley eye cup, som gjør at jeg enkelt kan endre størrelsen på diopterhullet.Framme har jeg et tunnell-sikte med utskiftbare hullkorn, stolper eller trådkors. Dette siktet har også et vater som gir utslag dersom du kanter rifla. Til vanlig skiveskyting foretrekker jeg hullkorn, mens til annen skyting, for eksempel til jakt, så foretrekker jeg stolpekornet eller trådkorset.
Presisjon
Dette avsnittet er skrevet på bakrunn av ca. 150 avfyrte skudd. De første prøveskuddene ble skutt på 120 meter mot en vanlig halvmeterskive. Jeg brukte en basisladning med 62 grains sveitser 4 og den nevnte Creedmoor-kula på 540 grains. Kulene er smurt som nevnt ovenfor. De eneste variasjonene jeg gjorde med basisladningen var at jeg byttet litt mellom tennhettene (Federal #215 og 155) og eksperimenterte litt med mellomladninger.
Jeg skjøt 10-skuddsserier med anlegg. Presisjonen var egentlig ok fra første de første ladningene jeg prøvde. Det virker som at det er fullt mulig å skyte 10-skuddsserier på under 2" på 120 meter. Jeg brukte blåserør mellom hvert skudd; tre lange blås rett før jeg kamret en ny patron. Se bildeserien for mer detaljerte resultater.
Jeg skjøt også en serie der patronene var ladet uten noen form for mellomladning. Dette har fungerte bra for meg i for eksempel 12 mm Remington rolling block, men disse patronene hadde dårligst presisjon i Sharps-rifla. En av årsakene kan være at jeg pusser mellom hvert skudd i Remington-rifla, mens i Sharpsen bruker jeg blåserør.
Sharpsen ble også brukt på et klubbstevne i regi av den lokale svartkruttgruppa. Her ble det skutt mot muskettskive på ca. 75-80 meter, og her ble det fullt hus med 100 poeng av 100 mulige. Her var svarten så stor at jeg måtte bytte ut det største hullkornet med et trådkors, noe som fungerte bra, selv om det var noe uvant. Nedenfor kan du se en film fra dette stevnet.
Filmen viser det syvende skuddet, som jeg var så heldig å sette i tieren.
Shilohs Model 1874 No. 3 Sporter med MVA-sikter er absolutt et presist våpen, noe jeg for så vidt visste på før jeg kjøpte den. Presisjonen vil nok med tiden bli enda bedre etter hvert som jeg får prøvd ut nye ladninger og blir mer vant til rifla. Det koster å importere en Shiloh, men det er også en god investering, for riflene synker sjelden i verdi.