Svensk Jarmann-rifle nr. 1024.

Kongsberg Modell 28 harpungevær.

Åpent sluttstykke og magasinavstenger.

Jarmann-sluttstykke.

Demontert sluttstykke.

Nesebånd med forsikte.

Svensk baksikte.

Oppslått baksikte med Holkins sidesikte for lange hold.

Framsiktet til Holkins sidesikte.

Pipe, magasin og avtrekker.

Avtrekker og avtrekkerfjær.

Jarmann-kuletang laget av Steve Brooks etter originalkula.

Kuler støpt med Brooks-tanga.

Et ladebrett med nyladet Jarmann-ammunisjon.

Nylaget skytereim.

De første skuddene med Brooks-kula.

For en tid tilbake kom jeg over en original svensk trebånds Jarmann i nær perfekt stand. De svenske Jarmann-geværene ble laget i et antall av 1500 eksemplarer på Carl Gustaf Stads Gevärsfaktori i Eskilstuna: 500 tobåndsgeværer og 1000 trebåndsgeværer. Tobåndsgeværene ble produsert i 1882, og ble levert til Kongl Svea lifgardet (80 stk.), Kongl Andra lifgardet (80 stk.), infanterivolontärskolan i Karlsborg (300 stk.) og skjutskolan i Rosersberg (40 stk.), mens de 1000 trebåndsgeværene gikk til marinen. Selv om den norske hæren fikk produsert rundt 30 000 Jarmanngeværer på Kongsberg våpenfabrikk er de svenske rimeligere enn de norske. Årsaken er at svært mange av de norske enten ble destruert av tyskerne under krigen eller ombygd til harpun- og redningsgeværer.

I likhet med de norske var de svenske geværene kamret for unionspatronen 10,15x61 Jarmann. De svenske og norske jarmanngeværene er nokså like, men de har likevel noen forskjeller. Alle norske er tobånds, mens de 1000 svenske marinegeværene har tre bånd. De norske bruker båndfjær til å holde det bakerste båndet på plass, mens båndene er festet med skruer på den svenske varianten. For- og baksiktene er også forskjellige. Kornet på de norske er festet på pipen, mens de svenske geværene har kornet festet på det øverste løpsbåndet. Det norske baksiktet ble konstruert av Ole Hermann Johannes Krag, mens svenskene brukte en annen variant. De svenskproduserte geværene har i tillegg en inspeksjonsluke av messing på undersiden av stokken som de norske ikke har, noe som er greit å ha dersom du fjerner sluttstykket mens geværet står i repetermodus.

Klargjøring til prøveskyting

Det svenske marinegeværet virket i nesten perfekt teknisk stand, og ble først testet med kuler fra «fellestanga» – en spesiallaget tang produsert av Lee Precision som ble til i forbindelse med en gruppebestilling av kuletenger på forumet på svartkrutt.net i 2008. Denne rundnesekula har to brede smøreriller med plass til mye fett. Neseformen gjør at den ikke kan brukes i rørmagasinet, siden det er fare for at kulespissen kan dunke inn i patronen foran under skuddløsningen. Kulevekta er identisk med originalkula, det vil si rundt 337 grains.

Kamrene til de to jarmannriflene mine viste seg å være ulike i toleransene, noe som ikke er uvanlig i disse geværene. En artikkel i Våpenjournalen nr. 4 1998 skrevet av Svein Solli peker på at patronspillet kunne variere så mye som 4 mm fra våpen til våpen. Bertram-hylsene som var skutt i det norske kammeret ville ikke kamre i det svenske, og det viste seg at sizedien fra CH4D var for lang til at helpressing klarte å presse hylseskulderen langt nok tilbake. Løsningen var derfor å dreie litt av sizedien. Etter den lille operasjonen kamret hylsene fint.

Som du kan lese av del 2, så gikk den sammensatte rifla godt med 70 grains Wano PP. Siden den gang har jeg funnet ut at de fleste, om ikke alle, mine svartkruttvåpen går bedre med sveitserkrutt. Derfor bestemte jeg meg for å prøve sveitser 4 (1,5 Fg), som bruker å gå bra i de fleste riflepatroner. Jeg åpnet forsiktig med 70 grains. Dette fylte hylsa med krutt til litt over skulderen, og tomrommet ble fylt opp med litt semulegryn. Siden patronene mest var laget for funksjonstesting droppet jeg pappskilling.

«Beklager, teknisk feil»

Da jeg prøvde patronene på banen første gang laget tennstiften kun et lite merke i tennhetta, men ikke nok til at skuddet gikk av. Jeg opplevde noe av det samme i den forrige Jarmannen og trodde først at jeg hadde møtt på samme problemet. Hovedproblemet den gang var at hylsene fra Bertram hadde tynnere rand enn de originale, slik at patronen gikk for langt inn i kammeret og som en konsekvens klarte ikke tennstiften å få godt nok anslag på hetta. På den forrige ble problemet løst ved å træ en tynn messingshims over hylsa, og ved avfyring blåste hylseskulderen seg fremover, slik at hylsene i fremtiden kamret på hylseskulderen. Men, selv med bruk av shims så gikk ikke patronene av, så første tur på banen endte med at alle patronene ble med hjem. Dermed kunne det ikke være patronspillet som var problemet.

Når jeg tok avtrekk virket det som noe bremset tennålen på vei fremover. Ved nærmere undersøkelser viste det seg at en gang i tiden var det en eller annen som hadde vært litt for ivrig med fila på avtrekkshaken, sannsynligvis i et forsøk på å lette avtrekket. Filingen hadde ført til at halvspennroen var høyere enn avtrekkshakket, og tennstempelet ble dermed effektivt bremset på vei forover. Feilen ble fikset av runastav, og etter den lille operasjonen gikk patronene av som de skulle.

Første vellykkede prøveskyting

Første test på 50 meter med kuler fra fellestanga viste at skuddene satt omtrent der de skulle, i hvert fall innenfor svarten ved rullende sikting og siktet på laveste avsats – de fleste skuddene litt oppe og til høyre. På 100 meter så de fleste skuddene ut til å gå like under skiva med samme sikteinnstillinger. Første test var uansett unnagjort, og jeg fant i hvert fall ut to ting: avtrekket var for hardt med altfor langt kryp og jeg trengte en skytereim.

Reim er fort gjort å lage. Alle mine skytereimer er hjemmelaget etter mønster av de gamle kammerlader- og Remington-reimene, men med en rekke ekstra hull som gjør reima justerbar i lengden.

Avtrekket ble midlertidig gjort lettere ved å løsne litt på skruen som setter press på avtrekkerfjæren. Dette er kun en midlertidig løsning, og hvis avtrekket skal gjøres lettere må det gjøres en innsats med fila.

Spesiallaget kuletang

Etter å ha fått fastslått at rifla gikk av var det på tide å få ladet noen ordentlige patroner. Selv om «felleskula» gikk greit, så er det liksom mer riktig med papirviklede kuler i en militær Jarmann. Jarmann-geværet med ny pipe fra Kongsberg, sluttstykke fra Carl Gustaf Stads Gevärsfaktori og nylaget stokk som ble omtalt i del 1 og del 2 i denne artikkelserien viste seg å skyte godt, spesielt med kaldpressede papirviklede kuler fra daværende Parabellum. Disse kulene er dessverre ikke lenger mulig å få tak i, så derfor bestilte jeg en støpeblokk av Steve Brooks som støper en kopi av den originale kula på 337 grains. Blokka er basert på mine egne tegninger, og selv om Brooks ikke har fått nesa helt lik, så er resten så godt som identisk med originalkula. Ballistisk sett er nok Brooks' nese bedre enn originalen. Som andre tenger fra den kanten er tanga lettstøpt og grei å håndtere. En fordel er at den er stillbar, slik at kula kan gjøres kortere eller lengre etter behov. Brooks lager sine tenger på CNC-dreiebenk, og er kjent for å holde svært høy kvalitet. Kula har en liten hulbase og glatte sider. Som originalkula er diameteren er 10,03 mm uten vikling. Originalkula ble for øvrig papirviklet opp til 10,30 mm.

I mangel på tinn ble de første Brooks-kulene støpt av rent bly. De nok burde vært litt hardere. Kulene er 10,03 mm fra tanga, noe som tilsvarer diameter på løpet over bommene. Jeg ville prøve å gjenskape originalladningen så godt jeg kunne, og derfor ble kulene viklet opp til 10,30 mm, som omtrent tilsvarer riflingsdiameter eller litt over. For å oppnå dette brukte jeg fire runder med Seth Coles gjennomslagspapir eller «sketch paper» merket 55W. Jeg har funnet ut at flere runder med tynt papir ofte gir bedre presisjon enn færre runder med tykkere papir. Kulene ble krympet lett fast.

Hylser

Jeg hadde liggende rundt 30 nye Bertram-hylser, men det var urovekkende å se at en hylsehals allerede var sprukket da jeg tok den ut av esken, mens en annen sprakk i ekspanderdien. Jeg har aldri hatt problemer med Bertram-hylser tidligere, men har hørt skrekkhistorier fra andre. Hylsene ble uansett glødet i håp om å gjøre messingen myk og levetiden lang.

På grunn av patronspillet med nye hylser måtte jeg fremdeles bruke det gamle mellomlegget av messing for å unngå at tennhetta stakk ut fra hettelomma etter avfyring. Etter én avfyring med shims blåser skulderen seg litt fram slik at hylsene i fremtiden kan kamre mot hylseskulderen. Disse nye hylsene har jeg hatt liggende en god stund, og Bertram har visstnok gjort randen tettere opptil originalhylsene.

Første test med papirviklede kuler

Under den første testen virket det som kruttet etterlot seg vel mye slam, så jeg gikk over til 73 grains sveitser 3 som ble komprimert noen millimeter i en .40 kaliber kruttkomprimeringsdie. For enkelhets skyld gikk jeg også til innkjøp av en pressemontert hullpipe beregnet for kaliber .40. Diameteren viste seg å være litt for store i 10,15 Jarmann, men etter å ha sizet mellomladningene i en .401" Lee sizedie passet de perfekt. En skilling ble lagt over kruttet, etterfulgt av en fettkake av SPG og til slutt en ny pappskive.

Den første runden ble skutt med nye hylser som ble skyteformet i samme slengen med ladningen som beskrevet ovenfor. Det ble pusset mellom skuddene fra munningen med en fuktig lapp etterfulgt av en tørr. 13 skudd liggende med reimstøtte på 50 meter gikk sånn tålig bra. God vertikalsamling, men litt horisontal spredning. Sistnevnte kan skyldes de nye hylsene, dårlig kinnkontakt med kolben, siktebildet, for myke kuler eller ladningen. Eller selvsagt bare dårlig skyting. Resultatet ble uansett 91 poeng når de tre dårligste skuddene ble trukket fra. En nokså grei start som skal forbedres.

En identisk test ble foretatt med de resterende nye hylsene og samme ladning og kule. Denne gangen forsøkte jeg å få skuddene inn i midten. Det begynte litt høy, men da jeg forsøkte å holde litt under gikk det litt for lavt. Slik fortsatte det. Med 4 tellende åttere og 6 niere ble det til slutt 86 poeng. Ingen av hylsene sprakk under prøveskytingen.

Denne artikkelen vil fortsette med oppdateringer ettersom skyting skrider fram.