Forum
Marked
- Colt 1860 Army
- Harrington & Richardson
- Bianchi revolverbelte
- Colt Frontier 1878
- Eske med deler
- Mauser M71 - 71/84 Bolt ønskes kjøpt
- Rollingblock låsekasse
Dagen i dag
4. mars 1836
I et krigsråd bestemte mexicanerne at ingen fanger ville bli tatt den dagen de stormet Alamo. En endelig... Les mer ...
Dagen i går
3. mars 1851
De norske tappgeværene ble approbert
Ingen fanger skulle tas ved Alamo
I et krigsråd bestemte mexicanerne at ingen fanger ville bli tatt den dagen de stormet Alamo. En endelig dato for angrepet skulle fastsettes dagen etter. Samtidig fortsatte det langvarige artilleribombardementet mot festningen fra tidlig morgen til sen kveld. Santa Anna beordret batteriene enda nærmere Alamo. Batteriene ble konsolidert i to batterier og ble stadig ført videre fremover. Innen dagen var omme sto de 180 meter fra murene.
Tiden begynte nå å renne ut for opprørerne inni Alamo. Dagen før fikk texanernes kommandant William B. Travis en melding via kureren James Butler Bonham (bildet) fra major Robert M. «Three-Legged Willy» Williamson der han ba Travis holde ut enda litt til inntil forsterkninger ankom. Texanerne fikk noen få forsterkninger sent på dagen, men dagen før hadde mexicanerne fått 1100 forsterkninger.
Travis sendte ut sin siste kjente bønn om hjelp, der han blant annet sa: «Jeg har bestemt meg for å gi livet mitt i forsvaret av dette stedet. Måtte knoklene mine bebreide landet mitt for hennes forsømmelse.»
Inni den beleirede Alamo-garnisonen var det nå mellom 185 og 260 forsvarere, mens utenfor ventet rundt 1800 mexicanske soldater.
De norske tappgeværene ble approbert
En forandring der det ble bestemt at de glattløpede norske infanterimuskettene og jegerriflene skulle omgjøres til henholdsvis tappgeværer og tappstussere ble approbert. Sistnevnte fikk sabelbajonett, mens infanterimuskettene skulle fortsette å bruke døllebajonetten.
Tappprinsippet gikk ut på at en spiss tapp ble sentrert og plassert i bunn av svansskruen. Kulene var ørlite mindre enn løpsdimensjon over riflebommene, og under lading ble spissprosjektilet dunket mot tappen med ladestokken, slik at det fikk en uthulning i bakkant og ekspanderte mot løpsveggene. I tillegg måtte løpet rifles opp. Prinsippet var en rimelig måte å gjøre om foreldede geværer til brukbare stridsvåpen.
Prøver der hensikten var å bestemme spissprosjektilets heldigste form, samt et enklere skarpskyttersikte, forstatte i årene fremover. Etter approbasjonen av spissprosjektilet til den 18 lødige kammerladeren i 1855 benyttet alle tappgeværene samme spissprosjektil som kammerladningsgeværet. Ladningen var derimot noe redusert sammenlignet med kammerladningsgeværet.
Prinsippet var egentlig fransk og ble oppfunnet av Louis-Etienne de Thouvenin i 1844.
Chat
Offline
Ingen påloggede.
(Du må være pålogget forumet for å kunne chatte.)
Uthevet artikkel
Dette er fortsettelsen på artikkelen 10,15 Jarmann repeterrifle - del 1. Denne delen tar for seg den praktiske bruken av de gamle Jarmann-riflene. Selv om det ble laget rundt 30 000 Jarmann-geværer i Norge, så er det dessverre få igjen. Dersom du er så heldig å ha en orignal Jarmann-rifle så kan denne artikkelen hjelpe deg på veien til skytebanen.
10,15 × 61 Jarmann repeterrifle - del 2
10,15 × 61 Jarmann repeterrifle - del 2

Publisert: 6. mai 2005 av Øyvind Flatnes.
Redigert: 13. november 2007.
Antall visninger: 18767


10,15 x 61-patronen, som jarmanngeværet var kamret for, ble også brukt i mange sivile geværer, blant andre rifler laget av Lars Hansen Hagen og Hans Larsen. At kaliberet skulle være 10,15 mm ble bestemt allerede i 1877, da en felles norsk-svensk geværkomite fant ut at dette ville være det mest hensiktsmessige militærkaliberet i framtiden.
Moderne lading av 10,15 x 61 Jarmann er ikke noe hokuspokus. Det finnes både hylser, kuler og die-sett å få kjøpt. Sistnevnte er for øvrig ikke nødvendig dersom du skyter med enkeltskuddsgeværer (se kapittelet «Lading av svartkruttpatroner» i svartkruttboka, der du også kan lese hvordan du kan papirvikle kuler).
Ladekomponentene
Hylser kan enten skyteformes fra .348 Winchester, samme kaliber som mange bruker til å forme om hylser til 12 mm Remington, eller kjøpes ferdige. De omformede hylsene blir noe kortere enn de originale, men de gjør jobben. Jarmann-hylser kan du også få hos Bertram. Kultenger til Jarmann er også å få kjøpt. Jämttången lager blant annet jarmannstøpetenger. Et annet alternativ er Parabellum (nå hjemmelading.no) i Notoddens kaldpressede blykuler. Hos Parabellum kan du få både bertramhylser, kuler og die-sett, eller .348 Winchester-hylser som du kan forme om selv.
Lading av 10,15 x 61 Jarmann

Die-sett til 10,15 x 61 Jarmann
fra CH4D.
Som vi så i del 1 varierte den originale ladningen fra 68 til 78 grains svartkrutt. Dette kan være et bra sted å starte eksperimenteringen. Jarmanngeværet brukte aldri blykuler med fettriller, men papirviklede kuler. Bruker du papirviklede kuler er det viktig å sørge for å få godt med smurning bak kula i form av en kake med kulefett eller skiver med bivoks. Se i forrige del hva som ble gjort i 1889 for å forbedre presisjonen ved hjelp av ekstra smurning.
Det første jeg prøvde i min Jarmann var kaldpressede kuler fra Parabellum. Disse kan leveres både smurt og usmurt i diameteren 10,30 mm. De smurte har ikke smøreriller, men snarere noen riper som holder fast kulefettet. Hylsene fra Bertram måtte skyteformes først, og jeg ladet opp åtte hylser med 70 grains Wano PP med en bivoksskive over kruttet, en klump med SPG kulefett over der igjen og på toppen en ny bivoksskive. Deretter presset jeg en av de smurte kaldpressede kulene fra Parabellum over. Hylsene var trange i hylsemunningen, men jeg satte hylsa i ladepressa og skrudde ned en bolt i pressa som fungerte som motstand slik at kula ble presset ned i hylsa. Jeg hadde egentlig tenkt å papirvikle kulene, men siden kulene i utgangspunktet var 10,30 mm ville jeg ikke få kulene ned i hylsa med papir rundt.


Papirviklet kaldpresset kule fra Parabellum,
den samme kula i smurt med kulefett og en
original stålmantlet kule til høyre. På bildet
til høyre sees en svartkruttpatron med
papirviklet prosjektil sammen med en original
røyksvak patron.
Det neste jeg prøvde var samme ladning og samme kule, men denne gangen presset jeg kula ned til .401” (10,19 mm) med et Lee smøre- og sizesett. Etterpå ble kulene viklet med papir. Diameteren var nå 10,34 mm, og kulene var fremdeles for store til at de gikk ned i hylsene. Da denne artikkelen ble skrevet ventet jeg ennå på die-settet fra 4D, og dette kunne vært nyttig nå siden jeg kunne åpnet hylsemunningen noe for å få entret kulene. Jeg foretok derfor et eksperiment som jeg egentlig ikke hadde så mye tro på, og det var å kjøre de papirviklede kulene gjennom samme sizeren (.401”) som sist. Dette gikk greit, men det var ikke presisjonen (se bildet av blinken). Jeg fant ikke igjen papiret slik som jeg bruker, og sannsynligvis var papiret klemt så hardt fast til kula at det ikke slapp taket da kulene forlot munningen. Presisjonen var i beste fall elendig.


De første skuddene jeg skjøt med min Jarmann-rifle. På bildet til høyre er en sammenligning mellom denne samlingen og en gruppe skutt med papirviklede kuler som ble sizet kraftig ned etter vikling uten videre suksess.
Oppdatering
Etter at denne artikkelen ble skrevet har jeg fått prøvd ut rifla litt mer. Blinken til høyre er skutt på femti meter. Fire skudd ligger i samme hullet, mens en flue nede til høyre ødelegger litt. Ladning: 70 grains Wano PP, papirviklet kaldpresset kule på 337 grains, Federal magnum-tennhette. Mellom krutt og kule en bivoksskive, en fettkake av kulefett og en kartongskive.
Jeg har også funnet ut at det er flere typer kuler som kan fungere brukbart i Jarmann. Kulene nedenfor er eksempler på kuler som jeg har brukt til 10,15 x 61 Jarmann:

Fra venstre: Lyman 403169, N.E.I. 350 411, N.E.I. 350 411 sizet ned til 10,19 mm, Clarry Haglund Marmannkule og papirviklet og naken kaldpresset kule fra Parabellum.
Dette kan du lese mer om i denne forumtråden.