Norsk 12 mm Remington rolling block-gevær Modell 1867 laget på Kongsberg Våpenfabrikk. Geværet har påsatt munningshette.

I Norge og Sverige ble Remington rolling block-geværet approbert til militært bruk i 1867, som det første armegeværet som avfyrte en metallpatron. Kaliberet var nominelt 4 linjer. Det egentlige kaliberet var 3,88 linjer eller 12,17 mm. Da Norge gikk over til metriske mål i 1879 ble geværet kalt 12 mm Remingtongevær.

Rolling block-geværet en amerikansk våpentype som ble utviklet ved E. Remington & Sons i USA i midten av 1860-årene. Geværet var et enkeltskuddsgevær, som betyr at soldaten måtte lade en og en patron. For å lade spente han hanen, åpnet sluttstykket (ofte kalt «hønen»), førte en patron inn i kammeret og lukket hønen og trakk av. Geværet var enkelt å operere, tålte hard bruk i felt og hadde etter datidens krav høy skuddtakt og god presisjon. Rundt 45 land og stater tok i bruk Remington-geværet til militært bruk, blant annet USA, Danmark, Spania, Mexico, Argentina, Frankrike og Belgia. Det danske geværets kaliber var for øvrig 11 mm.

Norske og svenske Remington-geværer

I Norge ble Remington-geværene laget på Kongsberg våpenfabrikk. De militære norske og svenske geværene har visse forskjeller – og det finnes også flere forskjellige varianter av de svenske. Den mest iøynefallende forskjellen mellom de norske og de svenske er at baksiktet og pussestokken er forskjellige og at de norske hadde kolbekappe i messing, mens de svenske hadde jernkapper. Kongsberg-geværene er merket med en lett gjenkjennelig K med krone over.

I tillegg kjøpte den norske staten 6000 Remington-geværer fra svenske Husqvarna. Disse skiller seg fra de norske blant annet ved at de har forskjellig baksikte, kolbevinkel, bånd og merking. Kolbekappen var av jern og pipen av stål.

For skyttere er nok det rimeligste alternativet å skaffe en svensk Remington, for Kongsberg-produserte geværer er langt sjeldnere og dermed også dyrere. I Sverige sto følgende fabrikker for produksjonen: Husqvarna Vapenfabriks Aktiebolag, Carl Gustav Stads Gevärfaktori, Stockholm Gevärsverkstad og Carlsborg Tygstation. Geværene kan skilles fra hverandre ved hjelp av fabrikantmerkene på låskassens høyre side. Følgende merkinger ble brukt:

• Husqvarna Vapenfabriks Aktiebolag: H
• Carl Gustav Stads Gevärfaktori: C med krone over
• Stockholms Gevärsverkstad: S med krone over
• Carlsborg Tygstation: CB med krone over

Noen mener at de to sistnevnte fabrikkene kun satte sammen geværer basert på deler fra andre fabrikker.

Sverige kjøpte i tillegg 10 000 rifler fra den amerikanske Remington-fabrikken, i tillegg til 20 000 låskasser. De amerikanske riflene har Remington-merking.

Svensk 12 mm Remington rolling block-gevær Modell 1867-68 laget av Husqvarna i 1874.

De svenske fabrikknye Remington-geværene kan deles inn i fem hovedmodeller:

• Modell 1867 laget av Remington i USA
• Modell 1867 laget i Sverige med låskasse fra Remington-fabrikken
• Modell 1867 med bueklaffsikte
• Modell 1867-68 med «ramtrappsikte»
• Modell 1867-74 med forandret kolbefasong og stengeplate for boltene

Den svenske hæren brukte døllebajonett, mens den svenske marinens geværer brukte sabelbajonett. Likevel så fikk alle de svenske Remington rolling block- geværene klakk for sabelbajonett.

Ovenfra og ned: Svensk Remington-gevær Modell 1867-68 med døllebajonett og sabelbajonett. Det var kun den svenske marinen som brukte sabelbajonetter.

Svensk 12 mm Remington rolling block-gevær Modell 1867-74. Legg merke til den endrede kolbeformen.

Forandringsmodeller

Remington-geværets løp er identisk med det løpet som ble brukt på de svenske M/1860 munnladningsgeværene – som ofte kalles «Wredes gevär» – og Hagströms kammerladningsgevær Modell 1864, som hadde identisk løp. Siden Sverige hadde et stort overskudd av disse geværene, så ble det bestemt at løpene fra denne modellen skulle videreføres til Remington-geværet. Wredes-geværene kunne forandres til patrongeværer med Remington-mekanisme. Følgende forandringsmodeller finnes:

• Modell 1860-67 (munnladningsgevær Modell 1860 forandret til Remington-gevær)
• Modell 1860-64-68 (munnladningsgevær Modell 1860 forandret til kammerladningsgevær fra 1864 og deretter til Remington-gevær fra 1868)
• Modell 1864-68 (kammerladningsgevær Modell 1864 forandret til Remington-gevær etter 1868)

Den norske Hæren forandret ikke sine kammerladningsgeværer til Remington, men valgte i stedet å bygge dem om til «Lundsgeværer» etter rustmester Lunds system. Etter forandringen kunne Lundsgeværene skyte samme ammunisjon som Remington-geværene. Den norske Marinen forandret rundt 500 Modell 1860 kammerladningsgeværer til Remington rolling block, men forandringen viste seg å være for dyr til at det ble forandret flere.

De forandrede munnladnings- og kammerladningsgeværene beholdt den gamle bajonetten.

Forandring av den norske Marinens 4-linjers kammerladningsgevær Modell 1860 til Remington rolling block-mekanisme.

Karabiner

Sverige approberte en 12 mm kavalerikarabin allerede i 1870. Karabin Modell 1870 var naturligvis kortere og lettere enn geværene. I 1885 ble det bestemt at en del geværer av Modell 1864-68 skulle forandres til karabiner. Disse fikk modellbetegnelsen Modell 1864-68-85.

Det norske fotartilleriet og de ridende jegerkorpsene beholdt lenge Lundskarabinene. En 8 mm Remington-karabin for kavaleriet og ingeniørtroppene ble først approbert i 1888. Karabinene ble tilvirket fra 12 mm Remington-geværer M/1867. I 1891 ble det bestemt at en forbedret 8 mm karabin kunne produseres. Modellen ble aldri formelt approbert, men kalles Modell 1891. Både M/1888 og M/1891 brukte patroner med røyksvakt krutt og mantlet kule.

Remington-geværets tilbehør

De norske Remingtongeværene ble blant annet levert med følgende tilbehør:

Bajonett

Norske Remington rolling block-rifler ble levert med sabelbajonett.

Sabelbajonett Modell 1860 for Remington-gevær Modell 1867.

Reim

Reimen hadde ingen metallspenner, og var trolig identisk med kammerladerreimene. Denne artikkelen viser hvordan du kan lage din egen reim. Reimen var 910 mm lang og 36 mm bred. En kopi av reimen kan du også kjøpe i butikken.

Kopi av reim til Remington-gevær.

Klikningsstopper

Klikningsstopperen, eller klikklæret, var en innretning av lær som ble trædd over hanen for å forhindre skade på mekanismen ved tørrtrening. Den var 50 × 25 mm, med et utskåret rektangel i midten. Du får kjøpt kopier av klikningsstopperen i butikken.

Kopi av klikklær til Remington-gevær.

Oljeflaske

Laget av glass. Det fantes to modeller.

Munningshette

Til å begynne med ble det brukt trepropper som i 4 linjers kammerladere. Senere ble det brukt hetter av kobber.

Skruverktøy

Skrutrekkeren var et verktøy som besto av tre forskjellige skrujern.

Lading av ammunisjon til 12 mm Remington

Du trenger følgende for å lade en patron i 12 mm Remington:

• Hylser
• Kuler
• Kulefett
• Svartkrutt
• Tennhetter
• Mellomladninger

Original militær 12 mm Remington-ammunisjon. Fra venstre: Tomhylse til løspatron, norsk patron med 44 mm lang hylse og fire svenske patroner med 40,7 mm lang hylse.

Den militære randtenningspatronens hylse var først 42 mm, men ble senere forlenget til 44 mm etter at en ny kule ble innført i 1871. De svenske hylsene var enda kortere, kun cirka 40,7 mm, men det var ikke noe problem å bruke norske og svenske patroner i det andre landets geværer.

Da de norske og svenske Remington-geværene ble solgt til sivile på begynnelsen av 1900-tallet, ble sluttstykket som oftest forandret til å kunne skyte sentertente patroner. De randtente militære hylsene kunne ikke lades om, mens de sentertente kunne lades om et utall ganger. Les en artikkel om den sivile bruken av Remington-geværene.

Sivilt er kaliberet er best kjent som 12 × 44, men det brukes også andre benevnelser, som for eksempel 12 × 44, 12,7 × 44, 12,7 × 42 eller bare 12 mm Remington. Den svenske patronen benevnes ofte 12 × 42, basert på en feiloppfatning om at de svenske hylsene var 42 mm. Dessverre er det ikke kjent en svensk hylsetegning, så man vet ikke helt nøyaktig hvor lang hylsen skulle være. Men benevnelsen burde være nærmere 12 × 41 enn 12 × 42. Sivile hylser var – så vidt det har latt seg gjøre å dokumentere – alltid 44 mm lange.

12 mm Remington-ammunisjon.

Patroner og kuler

Du trenger strengt tatt ikke ladeverktøy (diesett), for i gamledager klarte man seg ofte uten. Det finnes diesett til 12 × 44, blant annet produsert av RCBS og CH4D, men de er ofte usannsynlig dyre. En annen og langt billigere løsning er å bruke å bruke die sett til .50-70 Government, som i de fleste tilfeller fungerer utmerket.

Bertram Brass i Australia produserer hylser for 12 mm Remington-geværer, men det beste alternativet er å kjøpe .50 Alaskan-hylser som du kapper til korrekt lengde. Du kan også forme om dine egne hylser fra .348 Winchester-hylser.

Når det gjelder kuler så finnes det flere alternativer: Jämttången hadde to kulevarianter, men disse kuletengene produseres ikke lenger. Du kan også bruke kuler til .50-70 Government som med fordel sizes litt ned før bruk. Det har også blitt solgt en del spesiallagede tenger via svartkrutt.net, men disse er for tiden ikke å få tak i. svartkrutt.net-kulen er en hælbasekule som er basert på forskjellige gamle kuletegninger.

svartkrutt.net-kulen.

I Skyting med gamle våpen finner du et eget kapittel som er dedikert til skyting med 12 mm Remington. Her finner du mye mer informasjon om kuler, hylser, ladeverktøy, ladninger og krutt. Dersom du vil sette deg grundig inn i bruken av disse våpnene, anbefales det at du kjøper boken.

En eksepsjonelt god syvskuddssamling skutt på 100 meter fra benk med en Husqvarna Remington laget i 1874. Her er det nok noe flaks med i bildet, for jeg har aldri verken før eller senere fått slike samlinger med geværet. Ladningen er 58 grains Wano PP, bivoksskilling og Jämttångens hælbasekule.

Slik går du fram for å lade 12 mm Remington-patroner

Dersom du aldri har skutt med geværet ditt før så bør du starte med å gå grundig over det. Se etter gravrust og eventuelle sprekker. La helst en børsemaker kikke over geværet.

Begynn med å sette en tennhette i hylsen. Bruk en trehammer eller lignende og bank den forsiktig på plass. Deretter heller du oppmålt eller oppveid krutt oppi hylsa. Finn aldri på å bruke noe annet enn svartkrutt. Den originale ladningen var på rundt 60 grains med et svartkrutt av typen «Riflekrudt». Start gjerne noe lavere til å begynne med. Det vanlige er å bruke Fg eller FFg svartkrutt (også kalt P eller PP) eller sveitser 3, 4 eller 5. Du kan også bruke FFFg, PPP eller sveitser 2, men med disse mer hurtigbrennende granuleringene er det en fordel å redusere ladningene en del.

Det lurt å bruke en eller annen form for mellomladning. Det er viktig at det ikke er luft mellom kulen og kruttet, og mellomladninger forhindrer dette. Er det luft mellom kule og kruttet så kan geværet i teorien sprenges. Bruker du en svak ladning må du derfor bygge opp med en eller annen form for mellomladning eller fyllstoff. Mellomladningen har i tillegg også ofte som funksjon å smøre løpet. Det finnes flere varianter. Noen bruker melkekartongskillinger, filtpropper eller skiver av bivoks eller kulefett. Kartongskivene kan stikkes ut med 13 mm hullpipe. Smurte filtpropper hjelper til med å smøre løpet, og holde kruttslammet mykt, mens kartongskivene hjelper til å skrape ut kruttslammet mellom hvert skudd. Et annet alternativ er å bruke for eksempel semulegryn som mellomladning, noe som ofte gir god presisjon, men det forutsetter som regel at du pusser mellom hvert skudd. Dersom du bruker bivoks kan du stikke hylsa ned i bivoksplaten. Dette vil stanse ut en skive som passer perfekt i hylsen. Bivoksen hjelper til å smøre løpet mellom hvert skudd, og kan gi bedre presisjon. For å unngå at bivoks- eller melkekartongskiver klistrer seg fast til kulen og blir hengende på i lufta, kan du stanse ut avispapirskillinger og legge rett under kulen.

Sett en ferdig fettet kule oppå ladningen. Det originale militære kulefettet var en blanding av fåretalg og bivoks, men det finnes mange andre muligheter. Se avsnittet lenger nede om fett. Ligger kulen løst i patronen så trenger ikke det ha noe å si for presisjonen, men du må være påpasselig når du håndterer patronen, slik at kulen ikke faller ut. Akkurat dette er ulempen med å lade uten ladeverktøy. Patronen er nå ferdig til å skytes. Ladningen som har gitt meg best resultater til nå er 50 grains sveitser 4, Federal Large Rifle-tennhette, melkekartongskilling over kruttet etterfulgt av semulegryn og deretter en svartkrutt.net-kule smurt med SPG. Hylsen er enten .50 Alaskan kappet til 44 mm eller omformet .348 Winchester.

Etter skyting

• Stikk ut tennhettene med en lang dor.
• Vask hylsene i grønnsåpevann.
• Puss geværet godt og sett det inn med olje.

Blir ikke hylsene eller geværet pusset straks etter bruk er det ikke sikkert at noen av delene er særlig brukbare neste gang du skal bruke dem. Messingen i hylsene vil irre bort, og geværet vil ruste. Svartkrutt består av saltpeter, svovel og trekull og trekker til seg fuktighet. Når fuktighet reagerer med svovel og saltpeter dannes rust i løpet av få dager.

Forskjellig typer svartkruttfett

Svartkruttfettet skal helst bestå av animalske eller vegetabilske fettstoffer. Her er noen oppskrifter du kan prøve:

• 1 del bivoks og 3 deler fåretalg.
• 1 del delfiafett, 1 del bivoks og 1 del oliven- eller soyaolje.
• Bivoks blandet med enten soyaolje eller olivenolje (eventuelt tilsatt litt talg).
• Thompson Center bore butter stivet med bivoks.

Kok ingrediensene sammen i en kasserolle, blikkboks eller lignende. Det er en fordel å bruke vannbad. Det er mange, mange muligheter når du skal lage fett, utfordringen er å finne hva ditt gevær liker best. Poenget med kulefettet er å redusere slitasjen på løpet og kanskje enda viktigere: holde kruttslammet bløtt. Det er alfa og omega hvis du vil ha god presisjon.

Dersom du ikke ønsker å koke eget fett, anbefales SPG. Dette kulefettet er laget spesielt for svartkruttpatroner.

Siden svartkrutt er hygroskopisk så trekker det til seg fuktighet, som i sin tur gjør slammet bløtere. Dersom du blåser/puster ned i løpet for hvert skudd så hjelper det å holde slammet bløtt. Mange bruker et eget «blåserør», som er en tomhylse med en plastslange som du kan blåse gjennom. Dette er bedre enn å stikke løpet i munnen når du er på banen. Konkurranseskyttere pusser som regel mellom hvert skudd.

Det beste som er skrevet om Remington-geværet på norsk finner du i Karl Egil Haneviks bok Norske militærgeværer etter 1867. Den praktiske bruken er som nevnt beskrevet i et eget kapittel i Skyting med gamle våpen: fra steinalderbue til svartkruttpatron.