Gudbrand Andrisson Skattebu (1836–1925) skrev ned mange historier fra villreinjaktene han var med på i Sør-Jotunheimen. Han var styrer på hytta til Den Norske Turistforening ved Tyin fra 1875 til 1899, og var på villreinjakt hvert år fra 1864 til 1899. Knut Hermundstad ga ut en bok som var basert på notatene til Gudbrand i boka Villreinsjakt i Sør-Jotunheimen 1864–1899.

Boka er egentlig sparsommelig når det gjelder opplysninger om våpen og skyting, men noe er det å hente. Denne artikkelen skal forsøke å si noe om hva slags våpen som ble brukt av Gudbrand, og hvordan de ble brukt.

Tidlig karriere

Gudbrand drev med snarefangst etter hare, rype og storfugl fra han var 11 år. 22 år gammel fikk han seg børse, og begynte å jakte på hare, rype og storfugl. I 1864 skjøt han sin første villrein. For å sette årstallet i perspektiv: Dette året raste borgerkrigen mellom Nordstatene og Sørstatene i Amerika, mens prøyssiske og østerrikske styrker invaderte Danmark. På denne tiden var det stort sett munnladere som ble brukt, selv om både armeene til Prøyssen og Norge brukte bakladningsgeværer. Norge hadde sågar i 1860 redusert kaliberet på den 18 lødige kammerladeren til 4''' – eller 4 linjer.

Gudbrand var aktiv jeger i en spennende periode av våpenhistorien. I skriftene sine beskriver han at han brukte en munnladningsbørse de første årene han jaktet. På en jakttur, ett år etter debuten, måtte han legge seg ned og krabbe seg innpå en reinsflokk. Resultatet var at alle kulene trillet ut av kulepungen mens han ålte seg framover. Jaktkameraten Torstein var ikke heldigere: «Han hadde skote bort alle kulone sine.» Løsningen på problemet var å smi plugger av hardt tre som de ladet i børsene i stedet for kuler. De skjøt mot en bukk med disse pluggene, men ikke uventet så ga det ikke ønsket resultat; «det dugde ikkje».

Kongsberg-børse

I 1868 forteller han at han hadde vent seg til å bruke «Kongsberg-børse», men at han også hadde med seg gamlebørsa. «Gamla» var en munnladningsbørse med så stort kaliber at det «var slik at ho sende ut mest som ei liti kanonkule». Han legger også til: «Eg hadde så ofte røynt at ho drap.» Kongsbergbørsa kan ha vært en kammerlader laget ved Kongsberg Våpenfabrikk. Så sent som 1868 er det mest sannsynlig at dette var et skytterlagsgevær, sannsynligvis av 4 linjers kaliber. Da Centralforeningen til Udbredelse af Legemsøvelser og Vaabenbrug ble opprettet i 1860, meldte det seg et behov for geværer til de mange nyopprettede skytterlagene. Det ble besluttet å lage sivile kammerladningsgeværer som var nesten identiske med de militære «finkalibrede» kammerladningsgeværene. Det er sannsynligvis et slikt våpen Gudbrand Skattebu hadde vent seg til å bruke i 1868. Etter en jakt i 1876 lovpriser han Kongsbergbørsa fordi den var så «snøgg å lade».

Mye tyder på at han brukte løst krutt og kule når han ladet Kongsberg-børsa si, selv om det nok var ferdige papirpatroner å få kjøpt. På en jakttur i 1875 mistet han krutthornet i en vanndam da han skulle skynde seg å lade om etter å ha skutt mot en reinsflokk: «Au, krutet vart vått!» Etter en middag med rømmegrøt med melk og søtrømme attåt, tømte han kruttet fra krutthornet og på ei helle. Morgenen etter var kruttet tørt, og det «fengde». Deretter ble restene av rømmegrøten spist opp med melk og spekekjøtt som tilbehør. «Då eg hadde ladt godt både børsa og meg sjøl» bar det ut på jakt igjen, forteller Gudbrand.

Kongsberg-børsa var både treffsikker og rask å lade, og det var god drep i den. 22 villreiner skjøt han med denne børsa. Kun ett av de dyrene som han skjøt mot med denne børsa slapp unna.

Remington-geværet

Sommeren 1878 fikk han øynene opp for et enda mer moderne våpen: Remington rolling block-geværet. Om dette geværet sier Gudbrand at: «Eg hadde fått handsama ei endå nyare børse, ei Remington-børse, og den totte eg var endå glupare, for ho var så svint å la». Det var en kamerat i Øystre Slidre som hadde fått tak i dette geværet. Remington-geværet ble antatt av det norske forsvaret i 1867, og i 1878 hadde det vært i militært bruk i drøye 10 år.

Det var sikkert en sivilisert utgave kameraten til Gudbrand hadde fått tak i. Gudbrand fikk låne Remington-geværet, og i begynnelsen av september hadde han allerede skutt seks reinsdyr med den. Kongsberg-rifla hadde han allerede sendt ned til bygda. Det falt to dyr til for Remington-geværet denne høsten, men Gudbrand var ikke sikker på om det egentlig var rein. De så ut som andre rein, men hadde så rare horn at han helst trodde at det var to hjorter han hadde skutt.

Jaktmoral

Det er interessant å lese om jaktmoralen i gamle jaktskildringer. Det ble ofte skutt på måfå inn i reinsflokkene, en praksis som i dag blir sett på som forkastelig. Men, vi må tenke på at det her var matauk det var snakk om. I dårlige år var det mye sult rundt om på bygdene i Norge. Mange steder var det trange kår. Tenk bare på de enorme mengdene som valgte å emigrere til Amerika på denne tiden. Både krutt og bly til kulene var kostbart, og jegerne var ofte langt fra folk, noe som gjorde etterforsyning vanskelig. I løpet av Gudbrands 35 år med reinsjakt forteller han ofte om episoder der det ikke ble sløst med verken krutt eller kuler. Når et dyr var påskutt ble det ofte stukket i strupen før det var dødt. Han forteller også om flere episoder der svømmende dyr ble jaktet på fra robåt. Disse dyrene ble enten druknet eller slått i hjel med kjepper.

Skuddhold

Det er også interessant i dag å se hvilke skuddhold det ble skutt på med våpen vi den dag i ligger på banen og skyter med. Vi skyter stort sett på 100 meter med våre originale Remington-rifler. Da Gudbrand brukte kammerladeren mente han at 3–400 alen var altfor lang avstand å skyte på. 3–400 alen tilsvarer ca. 190–250 meter. Likevel så prøvde han seg med et skudd på denne avstanden mot en bukk, for «eit skot burt i lufti er no ikkje so kostesamt». Han stilte siktet på 300 alen, og holdt siktet over ryggen på dyret. Skuddet gikk, men ikke med annet resultat enn at bukken sprang nærmere skytteren, før han snudde bakenden til skytteren. Gudbrand gjorde nå noe de færreste av dagens jegere hadde gjort. Han siktet på det oppbrettede hvite «speilet» på bukken, eller sagt på godt norsk: Han tok sikte midt i ræva på bukken, for han mente det hvite speilet var en god blink. Han kom ikke på at dyret hadde kommet betraktelig nærmere, og siktet var fremdeles stilt på 300 alen. Resultatet var at bukken fikk et skudd i nakken og døde. På denne jaktturen skjøt Gudbrand ikke mindre enn fire dyr på noen få minutter: to bukker, en simle og en kalv.

Gudbrand skjøt til sammen omkring 140 villrein før han ga seg med reinsjakten i 1899, 63 år gammel.

Denne artikkelen sto første gang på trykk i Muskedunderen nr. 4 2006.