18-lødig kammerladningsgevær Modell 1842.

Norge var blant de første i verden til å utstyre soldatene med et bakladningsvåpen, det vil si et våpen som ikke var ladet fra munningen. Den første modellen ble approbert til militært bruk i 1842. Arbeidet med å prøve ut nye mekanismer startet allerede i 1837, da kong Karl Johan av Sverige og Norge opprettet en geværkommisjon som fikk i oppdrag å kartlegge alle håndskytevåpnene for infanteriet og kavaleriet og foreslå hvilke våpen som burde satses på i fremtiden.

Frem til 1837 hadde geværene stort sett vært uforandret siden krigen i 1814. I 1814 var den norske linjehæren utstyrt med danske glattløpede flintlåsmusketter som ofte ble slitt ut i Danmark i mange år før de kom til Norge. Utvalgte jeger- og skiløperavdelinger var oppsatt med munnladningsrifler. Etter 1814 ble Norge tvunget inn i en union med Sverige. Kongsberg Våpenfabrikk ble opprettet i 1814. Våpnene som ble produsert på Kongsberg frem til 1837 var sterkt inspirert av svenske militære munnladningsvåpen.

Les mer i kammerladerboken!

Norske militære og sivile kammerladningsgeværer av Øyvind Flatnes er et komplett oppslagsverk over samtlige norske kammerladningsgeværer.

Kjøp boken i butikken!

Infanteriets grovkalibrede glattløpede musketter var ikke særlig presise, men kunne lades de kunne lades relativt raskt. På avstander over 50 meter kunne ikke en soldat regne med å treffe målet. Munnladningsriflene var etter datidens standard presise våpen, men de tok lang tid å lade. Målet til Geværkommisjonen var å kombinere presisjonen til munnladningsriflene og ladehastigheten til den glattløpede musketten. Kommisjonen så også at den nye perkusjonslåsen trolig kom til å erstatte flintlåsen i fremtiden.

Det var særlig kommisjonsmedlem Frederik W. Scheel som var toneangivende i arbeidet med å utvikle kammerladningsgeværet, men han hadde ikke klart seg uten hjelp av børsemaker Niels Gregersen – som for øvrig ikke var en del av Geværkommisjonen.

Prøvegevær fra 1838 merket «SCHEEL» og «N. GREGERSEN».

Etter omfattende skyteprøver og forsøk konkluderte Geværkommisjonen med følgende:

• Kaliberet måtte reduseres
• Det nye våpenet måtte ha den pålitelige perkusjonslåsen
• Hurtig lading av våpenet ble best realisert med et kammerladningsprinsipp og riflede løp

Resultatet av kommisjonens arbeid var at et 18-lødig (16,63 mm) kammerladningsgevær ble approbert den 18. mai 1842. 18-lødig betyr at det kan støpes 18 runde kuler av pipens kaliber av ett pund med bly. Geværene ble laget på Kongsberg Våpenfabrikk og ved fabrikken til Auguste Francotte i Liège i Belgia. Senere ble også kammerladeren laget på lisens av Crause i Herzberg am Harz i nåværende Tyskland.

Infanterigevær Modell 1849/55. Denne modellen er den vanligste av alle kammerladervariantene.

Modeller

Over 100 forskjellige modeller av det norske kammerladningsgeværet ble fremstilt for Hæren, Marinen, skytterlag og jegere fra 1842 til rundt 1877. Dette er medregnet karabiner og forandringer til metallpatron. Kaliberet ble redusert til 4''' (4 linjer, ca. 11,77 mm) i 1860. De 18-lødige kammerladerne for infanteriet finnes med to eller tre messingbånd. Trebåndsgeværene hadde lengre løp og ble brukt av linjeinfanteriet. Tobåndsmodellene ble brukt av jegere, lett infanteri og underoffiserer.

Krigsskolen og Marinen hadde egne modeller, mens kavaleriet og artilleriet etter hvert fikk karabiner.

Grovt sett kan modellene deles inn i følgende hovedmodeller:

• 18-lødige trebåndsmodeller for Hæren: M/1842, M/1846, M/1849 og M/1855
• 18-lødige tobåndsmodeller for Hæren: M/1859
• 18-lødige trebåndsmodeller for Marinen: M/1845, M/1849 og M/1852
• 18-lødige tobåndsmodeller for Marinen: M/1855 og M/1857
• 18-lødige geværer for Krigsskolen Modell 1848 (finnes i fire forskjellige lengder)

Marinens to- og trebåndsmodeller er like lange. Lengden er omtrent lik som Hærens korte geværer. Karabinene tas ikke med her siden de stort sett var av 4-linjers kaliber.

Hærens 18-lødige hovedmodeller før forandring. Ovenfra og ned: Modell 1842, Modell 1846, Modell 1849, Modell 1855 og Modell 1859.

Kammerladningsgeværer for Marinen. Ovenfra og ned: Modell 1845 og Modell 1857.

Hærens forandringsmodeller

Modell 1842 og 1846 hadde stangsikter, mens Modell 1849 var utstyrt med et klaffsikte. Samtlige var skutt inn med rundkuler på 200 alen. I 1855 innførte man spisskuler, og da måtte de gamle siktene erstattes med et nytt sikte som kalles vinkellamellsikte. Modell 1855 hadde vinkellamellsikte fra fabrikken. De eldre modellene som ble forandret med det nye siktet fikk en /55 etter modellbetegnelsen, f.eks. M/1842/55, 1846/55 og 1849/55. Tallet «55» viser tilbake på året 1855 da det nye siktet ble approbert. Uforandrede geværer med stang- og klaffsikter er svært sjeldne.

Etter 1859 ble det bestemt å lage korte kammerladere. Lange infanterigeværer som ble kortet ned fikk modellbetegnelser som M/1846/59, M/1849/59 etc.

Krigsskolegeværene ble kortet ned og forandret fra døllebajonett til sabelbajonett etter 1857 og fikk betegnelsen M/1848/57. De hadde stangsikter originalt, men fikk nå de nye vinkellamellsiktene.

Tilbehør

Følgende var blant tilbehøret som ble laget til den 18-lødige kammerladeren:

Bajonett

De lange kammerladerne var utstyrt med døllebajonetter (se bildet), mens de korte brukte sabelbajonetter. Alle Marinens 18-lødige kammerladere brukte døllebajonetter.

Ovenfra og ned: Døllebajonett Modell 1846 og sabelbajonett Modell 1859.

Reim

Reimen var laget av lær og var mørkebruk av farge. Se her for instruksjoner som viser hvordan du kan lage din egen kammerladerreim.

Klikningsstopper

Dette var en jernnål som var kledt med lær. Den forhindret hanen i å treffe pistongen, slik at soldaten kunne tørrtrene uten å skade pistongen. Kunne også brukes som sikring, da kammerladerne ikke hadde halvspenn.

Munningspropp

Dette var en splittet rundt trepinne med hode, som var laget i lønn, og senere bjørk.

Rømnål

En liten messingnål som ble brukt til å rense pistongen om den ble tett.

Skrujern

Skrujernet har tre armer: to skrujern og en fastnøkkel som ble brukt til å skru av mutteren som holdt ladearmen på plass. Senere ble det trearmede skrujernet erstattet av to skrujern som brukte en blikkbeholder med oljeflaske som håndtak.

Rørpumpestokk

Pussestokken av spanskrør (peddigrør) ble kveilet sammen og oppbevart i ranselens lokk.

Skarpskyttergevær Modell 1849 med tilbehør. Fra venstre: Skrujern, rømnål, klikningsstopper, kule, papirpatron, patronpakke, skrujernsdåse med oljeflaske i lokket, bajonett med balg og munningspropp.

Kammerladeren i et internasjonalt perspektiv

Den norske kammerladeren ble kun brukt i aktiv krigføring av en liten gruppe norske frivillige i den dansk-tyske krig i 1864, så vi får aldri vite hvor effektiv den hadde vært på slagmarken. Dersom vi sammenligner med andre land, så var det bare Preussen som var like tidlig ute med bakladningsgeværer, i form av von Dreyses tennålsgevær. Studerer vi blant annet Krimkrigen (1853–1856) og den amerikanske borgerkrigen (1861–1865), så ser vi at disse ble utkjempet nesten utelukkende med munnladningsgeværer. Mange av disse munnladningsgeværene hadde riktignok riflede løp. Da den amerikanske borgerkrigen raste for fullt var Norge allerede i ferd med å erstatte den 18-lødige kammerladeren med en ny og forbedret 4-linjers (11,77 mm) modell. Amerikanerne slåss fremdeles med munnladningsmusketter, selv om det til en viss grad også ble benyttet bakladningsvåpen.

Skyting med 18-lødig kammerlader

Frem til 1855 var det kun rundkuler som ble brukt i kammerladeren, men noen utvalgte skarpskyttere i hver avdeling hadde brukt spisskule med godt resultat fra 1849. I 1855 bestemte man seg derfor for å gå over til spisskuler i samtlige kammerladere. For at ladingen skulle gå raskere ble det brukt papirpatroner. Den sylindriske delen på kula ble viklet inn i et stykke papir og surret med en ull- eller lintråd som ble festet med tre halvstikk til rillen i prosjektilet. Kuleenden på patronen ble deretter påført en smeltet blanding av fåretalg og bivoks, før kruttet ble helt oppi og patronen ble brettet sammen i bakkant.

Skyting med 18-lødig infanterigevær Modell 1849/55.

I 1861 kom det en ny papirpatron som var mer lik franske og engelske patroner. Videoene under viser hvordan du kan lage de forskjellige modellene av papirpatronene til 18-lødige kammerladningsgeværer: rundkulepatroner, spisskulepatron Modell 1855 og 1857 og spisskulepatron Modell 1861.

Ladningen som ble brukt i de 18-lødige kammerladerne var på ca. 96 grains med Fg svartkrutt. Når soldaten skulle lade, åpnet han kammeret og satte på en tennhette. Deretter bet han av enden på patronen og helte kruttet ned i kammeret. Så ble kula dyttet på plass over ladningen, komplett med papirviklingen, før han med tommelen øvet press på forkanten av kammeret og sveivet det hele på plass med hevarmen. Nå var skuddet klar til å avfyres. Merk at tennhetten bør settes på som siste steg i ladeprosessen på moderne skytebaner!

Dersom du vil vite mer om hvordan du lader og skyter med en kammerlader, kan du lese boka Skyting med gamle våpen: fra steinalderbue til svartkruttpatron. Boken inneholder et eget kapittel viet til den praktiske bruken av kammerladeren.

Kuler

Det kan være vanskelig å få tak i en skikkelig kuletang til kammerlader. Via svartkrutt.net har det blitt bestilt flere kuletenger, blant annet fra NEI, Lee Precisison og Tennessee Bullet Molds LLC. Støpeblokkene er basert på den originale spisskula fra 1855, og kulene er nokså like originalkulene. Dersom du ikke får tak i spisskuler kan det være en idé å prøve .69 kaliber rundkuler. Rundkuletenger i dette kaliberet er nokså lett å få tak i og diameteren er identisk med de 16-lødige (17,5 mm) kulene som ble brukt originalt.

Les en egen artikkel om kulene til de 18-lødige kammerladningsgeværene for moderne svartkruttskyttere eller en artikkel om forsøk med spisskuler i kammerlader.

Konkurranseskyting med 18-lødig kammerlader

Norsk svartkruttunion har to konkurranser der du kan benytte 18-lødig kammerlader. Konkurransene skytes henholdsvis liggende på 100 meter mot muskettskive og stående på 50 meter mot halvmeterskive.

På disse avstandene må du modifisere siktene for å treffe midt i blinken. De originale siktene er skutt inn på 300 alen (188 meter) og går høyt over på våre konkurranseavstander. På svartkrutt.net får du kjøpt replikasikter som du kan tilpasse ditt våpen.

Det er nesten ingen som bruker papirpatroner i dagens konkurranser, men mange bruker en kopp av melkekartong som en slags «gas check» og en ladepinne sentrerer kulene i kammeret. Slike papptallerkener kan krympe samlingene betraktelig i mange kammerladere. Slike forladninger får du også kjøpt i butikken her på svartkrutt.net.

En kruttladning på mellom 70 og 90 grains med Wano P eller sveitser 4 fungerer greit i de fleste tilfeller. Mange legger et lag med bløtt fett i kammermunningen over kula. Dette hjelper til med å holde kruttslammet bløtt og gir god presisjon.

Det finnes også mye god informasjon om kammerladere på forumet.

Les mer i kammerladerboken!

Norske militære og sivile kammerladningsgeværer av Øyvind Flatnes er et komplett oppslagsverk over samtlige norske kammerladningsgeværer.

Kjøp boken i butikken!