Marinens tappgeværer
Marinens tøymester Jacob Lerche Johansen kontaktet Kongsberg Våpenfabrikk med forespørsel om fabrikken kunne forandre 780 av Marinens 16 lødige M/1843 glattløpede geværene til tappgeværer. Fabrikken fikk Armedepartementets tillatelse, men geværene ser ikke ut til å ha blitt levert før i november 1860.

Det er imidlertid tvilsomt om det ble omgjort så mange som 780 geværer. I 1883 hadde Marinen en beholdning på 1795 stk. 16 lødige perkusjonsgeværer, hvorav 255 var tapprifler og 1540 var glattløpede. Det ble trolig ikke omgjort så mange flere enn ca. 255 stk. glattløpede M/1843 til tappgeværer.

Tappriflene er forsynt med en spiss tapp i bunn av løpet, av samme type som ble brukt på Hærens tappgeværer av Modell 1851. I tillegg fikk de et baksikte med to sikteblader som ble skutt inn på 200 og 400 alen.

Slaget ved Palo Duro Canyon
Slaget ved Palo Duro Canyon mellom den amerikanske hæren og en allianse av indianere fra kwahadi comanche-, kiowa-, cheyenne- og arapaho-stammene gjorde en slutt på Red River-krigen. Indianerne under kiowahøvdingen Lone Wolf (Ensomme ulv) hadde flyktet fra reservatet sent på sommeren samme år, og oberst Ranald S. Mackenzie og 4. kavaleriregiment tok opp forfølgelsen.

Ved Palo Duro Canyon i Texas Panhandle gikk soldatene overraskende til angrep. Selv om relativt få indianere ble drept, så tok Mackenzie hele indianernes vinterforråd og 1500–2000 indianerponnier som ble slaktet ned på stedet. Alle tipiene ble brent.

Tapet av ponniene og vinterforrådet gjorde at indianerne ikke kunne overleve på prærien og mange returnerte til reservatet ved Fort Sill innen november 1874. Lone Wolf (bildet) overga seg ikke før i februar 1875. Han ble senere deportert til Florida hvor han pådro seg malaria. Han døde i 1879.