Slaget ved Langnes skanse
Slaget ved Langnes skanse mellom norske og svenske styrker i 1814 ved Langnes i nåværende Askim markerte slutten på Napoleonskrigene i Skandinavia. De norske styrkene hadde reorganisert seg bak Glomma, og bygget en pongtongbru ved Langnes for å trekke styrkene tilbake. Denne brua ble bygget slik at brohodet skulle være lett å forsvare. Utover dagen forsøkte svenskene å drive de norske styrkene ut av skansen. De svenske troppene ble sendt fram i kolonner fra en liten høyde der Langnes holdeplass på Østfoldbanen lå, omtrent en halv kilometer fra skansen.

De store åpne jordene var gjørmete på grunn av regnet, og de norske kanonene hadde godt skytefelt. De svenske angrepene ble møtt av konsentrert ild hver gang. De som søkte tilflukt fra den sterke beskytningen i bygningene på Langnes gård, måtte snart rømme husene, som ble sønderskutt av de norske artilleristene.

Tre ganger angrep svenskene, og slaget raste hele formiddagen i regnvær og søle. I begynnelsen rykket svenskene fram i tette kolonner, men disse ble revet fra hverandre av kardeskene fra kanonene. Mange svenske soldater ble drept og skadet i det første angrepet. Oberst Hegermann hadde holdt tilbake ilden fram til svenskene var kommet gjennom gården foran inngangspartiet til skansen. Nordmennene kunne derfor skyte inn i siden på kolonnen, som falt fra hverandre. Etter omgruppering forsøkte de svenske styrkene en annen taktikk ved bruk av jegerkjeder, der skytterne i spredt orden forsøkt å opprettholde en kontinuerlig ildgivning mot forsvarerne.

Svenskene hadde bedre krutt og bedre våpen. Jegerkjedenes angrep hadde virkning på den sårbare batteristillingen som lå høyt plassert over brystvernet. Flere, blant dem løytnant Hauch, falt under den svenske ilden, som ble forsterket av skarpskyttere som etter hvert fant gode plasser i trær, hvorfra de kunne skyte inn i skansen fra overhøyde. Hegermann rettet kanonene mot skarpskytterne, som trakk seg tilbake etter flere velplasserte skudd. Ved effektiv bruk av ildgivning fra artilleriet holdt Hegermann stand mot svenskene, som gav opp etter det tredje angrepet. Likevel hadde skytingen fra de svenske jegerne vist at kanonstillingen på den lille kollen ikke kunne holdes i lengden, og det var klart at skansen før eller siden ville måtte oppgis.

Emiliano Zapata ble født
Emiliano Zapata Salazar var en meksikansk geriljaleder og motstandsmann. Han ble en av hovedskikkelsene under den meksikanske revolusjonen som brøt ut i 1910, mot diktaturet til Porfirio Díaz. Zapata var mestis og ledet indianerbøndenes kamp mot de mektige jordeierne. Han gjennomførte omfattende jordreformer i de områdene han kontrollerte, men ble til slutt drept av sine fiender i 1919.

Zapata regnes for å være en av de mest fremragende nasjonale heltene i Mexico. Byer, gater og boligområder kalt «Emiliano Zapata» er vanlige rundt om i landet, og Zapata har til tider vært avbildet på meksikanske pengesedler. De opprinnelige zapatistene startet i delstaten Morelos. Zapatistene (EZLN), en revolusjonær bevegelse med utgangspunkt i delstaten Chiapas, har i nyere tid tatt navnet sitt etter Zapata.